Roald Amundsen skrev flere dagbøker. Én av dem er skrevet til en kvinne. Denne dagboken lå forseglet i 50 år, og er først nå åpnet og publisert.
Roald Amundsen skrev flere dagbøker. Én av dem er skrevet til en kvinne. Denne dagboken lå forseglet i 50 år, og er først nå åpnet og publisert.
Marit:
Polarhelten Roald Amundsen skrev flere dagbøker. Hver gang han dro på ekspedisjon, fylte han side opp og side ned med tanker om livet i isen.
Men det finnes en dagbok til.
En som ikke er skrevet på ekspedisjon. Men til en kvinne.
Jonas som Amundsen:
«19.9 Har sent dei et langt brev idag. Du synes neppe åm de, men jei måtte være åpen. «
Marit:
Du hører på en podkast av MiA – Museene i Akershus. Jeg heter Marit og jobber med å formidle våre kjente og ukjente historier. I denne episoden gjør vi det man alltid har lyst til å gjøre, men som er strengt forbudt. Vi blar i noen andres dagbok og snoker i ord og f ortellinger som ikke er ment for andre enn den som har skrevet de.
Marit:
Anders Bache, du er fagkonsulent ved Roald Amundsens hjem og Follo museum, og som vi vet fra tidligere podkastepisoder, så er du ganske godt kjent med Amundsen, både arbeidet hans, men også som privatperson.
Noe av det du gjør er jo grenseoverskridende! Du leser dagbøkene hans!? Hva hadde du tenkt hvis noen skulle lest i din dagbok om 100 år?
Anders:
Herregud, de må jeg huske å brenne før jeg dør! heheh –
Men på en annen måte er jo sånne dagbøker viktige kilder til kunnskap, og særlig når det gjelder Roald Amundsen, som veldig mange har en mening om uten å ha møtt han. For historien om han kan slike dagbøker være med på å gi oss mer kunnskap og forståelse om hvem han var. Det kan også være viktig for å rette opp vrangforestillinger og usannheter som er skapt.
Marit:
Men for de av oss som ikke har snoka i dagbøkene til Amundsen. Hva skriver han om? Er det sånne tørre ting som at «Det blåser fra Vest, kaldt i teltet, rasjoneringer her og der», eller er det sladring om mannskapet og intriger på ekspedisjoner?
Anders:
Njaa, det er nok begge deler, kan man si, men det er jo der denne private dagboken skiller seg ut. Her finnes ikke nøyaktige utregninger av breddegrader, polpunkt og temperaturer. Denne boken er full av følelser, kjærlighet, savn, lengsel, sjalusi og glede. Den gir oss innsikt i det livet Amundsen forsøkte å holde skjult – privatlivet sitt.
Marit:
Den svarte, ruglete dagboka, som Amundsen starta på 19. september 1924, ble overlevert til Nasjonalbiblioteket etter han forsvant. Den ble lagt i en forseglet konvolutt med en klausul om at den ikke skulle åpnes på 50 år. Og ikke før nå er den blitt transkribert og publisert i sin helhet.
Og når vi nå åpner denne, nesten 100 år etter at Amundsen forsvant, så ser vi at hver dag i dagboken er skrevet som en hilsen til en kvinne. Hun som kaltes Kiss .
Marit:
Lørdag 16. november 1912 holdes det en fest til ære for Sydpolerobreren Roald Amundsen på det ærverdige Hotel Cecil i London. På dette tidspunktet har den 40 år gamle polfareren blitt verdenskjent etter å ha ledet den første ekspedisjonen til Sydpolen.
Festsalen på Hotel Cecil er fylt med 200 gjester, invitert av den norske kolonien i London. Blant dem er en kvinne kledd i rødt.
Marit:
Hvem var Kiss, Anders?
Anders:
Kiss, eller Kristine Elisabeth Gudde, født og oppvokst i Trondheim. Yngst i en søskenflokk på fire, men blir beskrevet som familiens øyensten.
Sue Prideaux:
She was called Kristine, but she couldnt say it, so she called herself Kiss, and she was Kiss the rest of her life.
Marit:
Dette er Sue Prideaux. Hun er datter av Kiss sin sønn Peto.
Sue:
So she was my bestemamma. My grandmother.
Marit:
Ifølge Sue var Kiss en rakrygga og stilfull kvinne.
Marit:
Tilbake på Hotel Cecil ble det ifølge avisene danset heilt til midnatt denne novemberkvelden i 1912. Amundsen hadde lagt merke til Kiss, og noen dager senere forberedte han et nytt møte med kvinnen i den røde kjolen. I et brev til sin gode venn Hermann Gade skriver han:
Jonas som Amundsen:
«På søndag skal jei i middag til Bennett og frue her på Savoy. Du husker muligens den vakre damen i røtt? Hun fra den norske fest»
Marit:
Var følelsene gjensidige?
Anders:
Mye tyder jo på det ut ifra dagboka, men det er i hvert fall sikkert at Amundsen ville ha Kiss.
Marit:
Men det er bare ettr problem. For Kiss er ikke bare Kiss, hun er også Fru Bennett.
Anders:
I 1904 gifter Kiss seg med den 33 år eldre og styrtrike britiske trelasthandleren Charles Peto Bennett . Sammen bodde de England. Da Amundsen ser henne for første gang i 1912, hadde 26 år gamle Kiss allerede rukket å bli mor til to sønner .
Marit:
Fortsetter Kiss og Amundsen å møtes etter det første møtet i London?
Ander:
Jada. De møtes når Amundsen er i London og Kiss i Norge. Hun kommer også på besøk hjem til han på Uranienborg.
Marit:
Amundsen får også etter hvert et godt vennskap til Kiss sin søster Gudrun og boren Trygve. I tillegg er Kiss sine sønner flere ganger på besøk på Uranienborg.
Marit:
Så Kiss og Amundsen møtes i 1912, men han begynner først å skrive i Kiss-dagboka i 1924. Hva skjer i de 12 årene imellom?
Anders:
Amundsen gjør masse greier, og Kiss er tydelig tilstedeværende og viktig i Amundsens liv. Amundsen bygger blant annet skuta si Maud, og når ekspedisjonen til forlater Norge sommeren 1918 er det med en plan om å drive over Polhavet. Akkurat det går ikke helt som planlagt og i … settes i gang sommeren 1918, får han to fly om bord på skuta. De gir han navnene Kristine og Elisabeth, etter Kiss.
På ekspedisjonen kommer de også forbi Kapp Tsjelusking på det euroasiatiske kontinentet. Der ligger det en liten høyde uten navn. Denne gir han navnet Kristine-Elizabeth høiden.
Marit:
Og som om det ikke var nok, gjemmer Amundsen en siste dedikasjon i boka om ekspedisjonen.
Han dedikerte alltid bøkene sine til noen. Boken fra Gjøaekspedisjonen er dedikert til Fridtjof Nansen, og boken om Sydpolen til mannskapet.
I 1921 er det Kiss sin tur, men ikke så alle forstår det. Bare hun som har fødselsdag 10. februar .
Marit:
Var deres nære relasjone offentlig? Jeg mener, å kalle opp fly, høyder og dedikere bøker – det virker ikke som at de akkurat lista seg rundt?
Anders:
Amundsen var en veldig privat person, og aldri offentlig med sine forelskelser. Forholdet til Kiss tilhørte denne delen av livet, og måtte ikke bli kjent, det visste begge to. Også fordi Kiss var en gift kvinne, og det ville kunne føre til en skandale hvis affæren ble kjent.
Marit:
Kiss ber Amundsen om å rive i stykker brevene hun sender. Han svarer henne i dagboken:
Jonas som Amundsen:
«Ja, da jei skal rive brevene dine ifiller, om de enn sårer mei stærkt. Har ennå aldri jort de. « ,
Marit:
Når Amundsen begynner på dagboken til Kiss i september 1924, lever han et liv i endring.
Anders:
På denne tiden er Amundsen 52 år. Han er konkurs, full av nye planer og ikke minst veldig forelsket. Han planlegger å reise til Amerika på en større foredragsturné.
Jonas som Amundsen:
"Den siste tids bejivenheter har jort, at jei får altid vil vantrives hær. Jei blir dærfår på den annen side Atlanteren, intil du kaller. Å viss du finner ikke å ville kalle, vel så legger jei mine ben dær nordpå. Såm tilstannen nå ær, finner jei mit hus i Wainwright å være de beste åphålsted. Dær vil jei forbli man – hær Gud vet va? Dær ær de sunne, friske utendørsliv, såm inblåser en styrke & kraft. Såm sakt, dær vil jei vente på dei. Finner du mei ikke værdi å kalles, så si til mei. Du har jo din fri vilje & dæretter må jei rette mei. Gonat, min kjære pike. Gud være me dei.»
Marit:
To dager senere blir en merkedag i forholdet til Amundsen og Kiss, som han skriver om i dagboka.
Jonas som Amundsen:
«25 septbr 1924. Altid vil de stå får mei, såm min største, sjønneste dag. Min lille pike ær min, min, min! Gonat du elskede – Gud besjytte dei.»
Marit:
Hva var det som skjedde her, Anders?
Anders:
Vi vet ikke hva Kiss har meddelt. Men noe må ha blitt sagt, skrevet eller kanskje bare tenkt.
Marit:
Tenkt?
Anders:
Ja, i tillegg til brev og telegramkorrespondanse hadde Amundsen og Kiss også en «trådløst»- kommunikasjon. Ifølge dagboken til Amundsen kunne de snakke sammen i tankene.
Marit:
28. september 1924, akkurat i det de passerer de Britiske øyer på vei til Amerika, skriver Amundsen om når han går rundt på dekk:
Jonas som Amundsen:
«Jei går hele dagen lang & småpassiarer me dei & senner dei tråløse i tusenvis. Håper din lille mottager ær iården????
Marit:
Og om bord i lugaren sin har han omringet seg med henne:
Jonas som Amundsen:
«De lille miniatyrportret a dei føller mei altid & står på mit natbor sammen me klokken du ga mei. Jei har min egen hodepute me å alle varene til den har du sydd. Alle dine lommetøkler bruker jei åsså. Så du ser jei & full a dei. Tråløse avgår dag & natt & må bli mottat. Du ær elsket såm aldri før.«
1. januar 1925.
«Gomåren min Snutt å de beste alle nyår til dei. Kan du føle sussen på pannen? øinene? kjinnene? Munnen? Bryste? – nei nå ær de bedre jeg slutter. En og bejynnelse fårresten på årets første dag! – (men de skal nåk bli bedre senere.)»
Marit:
Det er jo kjempegøy at denne seriøse, ganske morske fyren på over 50 år, er så forelska!! Og ikke klarer å la være å skrive om det.
Anders:
Ja, det er jo ikke sånne ord og situasjoner vi forbinder med polfareren Roald Amundsen, kanskje. Men på en annen side, så er det jo akkurat slike ting som gjør han litt mer menneskelig på en måte.
Marit:
Og vi får jo også servert heile følelsesregisteret hans.
Anders:
Ja, det virker som han ofte er fornøyd. Men når det er lenge mellom at han hører fra Kiss, så er det tydelig at han blir både engstelig og sjalu.
Marit:
Den første uka i januar 1925 spør Amundsen i dagboka:
Jonas som Amundsen:
«Hvor ær du henne?»
Marit:
Når han endelig hører fra henne, reagerer han på hennes brevveksling med en familievenn.
Jonas som Amundsen:
«men, men – ær jei sjalu? Jei vet ikke, men jei liker ikke din hyppie korrespondanse me en annen mann. Jei vet, du ville ikke like, om jei var i tilsvarenne korresp. me en dame. Jei kan ikke jelpe de, Kisseliten. Såm jei skrev dei i dag, kansje grunnen ær, at jei ær litt åverarbeidet.»
Marit:
Dagen etter er han ennå usikker:
Jonas som Amundsen:
«…Vet ikke, vor jei har dei mere. Får Guds sjyll ta bort tvilen, såm ijen bejynner å fårjifte mitt sinn. Tilji mei.»
Marit:
Det kan jo ikke ha vært lett med avstandsforhold på 1920-tallet. Til og med i dag, hundre år etter, er det jo fortsatt komplisert.
Anders:
Det får jo være en trøst for alle som synes dette er vanskelig. Selv Roald Amundsen syntes dette var utfordrende. Men de møttes jo også av og til.
Marit:
Heldigvis hadde den lengtende Amundsen mulighet til å besøke Kiss på veien hjem fra Amerika i februar 1925. 17. februar skriver han:
Jonas som Amundsen:
«De var herli å være hos dei idag. Du skulle set min gang å håldning, da jei spaserte runtt i gatene hær senere. Jei følte mei nemli såm mann ijen. De liv jei fører tvinger mei åfte til å se på mei sell såm en slags evnuk såm en dær aldri har bruk får sine krefter. De ær en avsjyli følelse å bringer meget ofte en stærk følelse a nedstemthet. Jei vet ikke åm du fårstår mei, men jei tror, du jør. Ja Gud vet jei høili lengter etter den dag, jei skal bli full mann å du – full kvinne.»
Marit:
De treffes flere ganger de kommende dagene, men 21. februar reiser Amundsen videre til Norge. Avskjeden på jernbanestasjonen blir brutal ifølge dagboken.
Jonas som Amundsen:
«Da jei hadde fårlat dei, sprang jei ut på den ytterste del a platformen, viftet å ropte til dei. Jei så din siste hilsen da du løftet begge armene i være å så fårsvant du. –
Da led jei helvedes kvaler. Halsen min ble tyk å jei kunne ikke svelge. Jei syntes jei mistet alt i værden. Et øieblik sto jei råvill, så sprang jei ut fik tak i en a di gamle biler å ga han årdre til å kjøre til «The Fire Station[»]. Jei syntes de tok ham 100 år å få bilen igang. Endli jei <pekte> {usikker lesning} ham i ryggen får å få ham til å klemme på. Så rak vi frem – men ingen Kiss. Va skulle jei jøre? Såm jei sto råvill, så jei den rø kjolen din. Gud være takket. Jei elsker dei – Gud i Himlen vor jei elsker dei – Jei elsker dei Kissemor. Hele mit liv ær dei. Gud velsigne dei. Gonat.»
Marit:
Og vel hjemme på Uranienborg i mars er han omringet av minner om sin kjære.
Jonas som Amundsen:
«Jei har hat mine vanli spaserturer, besøkt Kissetrærne & Kissekysseplassene å suget inn den deilie skogluft & renset longene mine rikti. Fårøvri har jei tilbrakt dagen i telefonen & dels me rydning. Nå ær kl 10 å jei stryker til køis dåg først etter at å ha hat den tråløse i full virkning. Har du mottat di mange , varme hilsener? Jei lengter & lengter etter å si dei altsammen sell. »
Marit:
Kissetrærne og Kissekysseplassene. Vet vi hvilke trær det er?
Anders:
Ikke ennå, men det er nok av fine plasser å sitte å kline ved rundt Uranienborg mens man sitter å ser utover fjorden, men nøyaktig hvor de har sittet har vi ikke funnet ut… ennå.
Marit:
Ved hjemkomsten blir han møtt av avisjournalister. Pressen skriver at han ser glimrende ut, og at hele han spenstige skikkelse stråler av friskhet og energi.
Marit:
Så Amundsen er på dette tidspunktet fortsatt ganske forelska og stråler av det. M en han er fortsatt også ganske konkurs?
Anders:
Ja, når han vender hjem er det ennå krangling om penger og fordeling av verdier. Han strides med broren sin Leon om blant annet eiendomsretten til hjemmet på Svartskog. For før Amundsen gikk konkurs, fikk han, med hjelp av Kiss sine brødre, overført eiendommen til Kiss, noe Leon mente ikke var gyldig. Og i følge Amundsen blir han i denne tiden utsatt for det han omtaler som «blackmailing».
Marit:
Leon truer med å trekke inn Kiss sitt navn inn i saken om eiendommene.
Jonas som Amundsen:
«Trekker di dit navn inn, så Gud nåde dem. Da sjyr jei intet. Juling skal di ha.»
Anders:
Selv om det ser litt mørkt ut for Amundsens økonomi og familiære relasjoner, så begynner ting også å løsne. Sammen med amerikaneren Lincoln Ellsworth planlegger han en ny ekspedisjon med to flybåter fra Svalbard mot Nordpolen.
Marit:
Og Kiss-dagboka tar han med på ferden?
Anders:
Så absolutt. Første etappe går med båt til Svalbard, og tur en er preget av høy sjø, store bølger og sjøsyke. Men det som virkelig bekymrer Amundsen, var et telegram fra England.
Marit:
Telegrammet forteller at Kiss skal gjennomgå en blindtarmsoperasjon.
Jonas som Amundsen:
«Jei har kun en bøn & et brennende ønske at Gud vil hålle sin hånn åver min lille pike & bevare henne får mei»
Marit:
To dager senere har han fortsatt ikke hørt noe.
Jonas som Amundsen:
«Du vet , du ær alt jei har, Du vet jei elsker & tilber dei. Du vet, at live uten dei – sell åm de må leves adsjilt – blir uuthåldeli.»
Marit:
Tenk å være på en utfordrende ekspedisjon samtidig som du har så store bekymringer og tankene dine er et helt annet sted.rr
Anders:
Nei, og sannsynligvis snakka ikke Amundsen med mannskapet om forholdet til Kiss og delte bekymringene sine. Dagboka kan ha vært hans sted å deale med dette.
Marit:
Men så, endelig, får han gode nyheter:
Jonas som Amundsen:
«La mei fly tur & retur polen først – å la mei så se. En ting trøster mei i høieste grad & jør alt annet til nul: Du ær frisk! Kisseliten, du vet jei elsker dei a hele mit jærte å du vet, de ær kun en ting jei arbeider får – å nå dei!»
Marit:
Mens mannskapet venter på å få klarsignal for å fly nordover mot Nordpolen, venter også Amundsen på å høre fra Kiss. Telegram med lykkeønsker strømmet inn fra hele verden, fra venner og statsledere. Men ingen ord fra Kiss.
Jonas som Amundsen:
«Har du helt glemt mei?»
Marit:
Så, 21. mai 1925 skjer det. Meteorologene gir klarsignal og flyene kan lette. Amundsen skriver sine siste ord i dagboka:
Jonas som Amundsen:
«Kjæreste min egen Konelil. Dagen ær kåmmet! Et deili såmmervær å alle utsikter til en og tur. Vi ær nå i fmd i færd me å legge siste hånn på værke. Kl 3 drar vi. Lev nå så inderli vel å glem ikke, at gutten din til sit siste ånnedrag elsket dei a hele sin sjel. Hilse di 2 prektie guttene dine. Jei vet, di altid vil være din store glede i live. Adjø vennen min. Roald. «
Marit:
Hva skjedde med Kiss og Amundsen etter dette?
Anders:
Vi veit ikke alt, men vi veit at forholdet mellom dem endret seg i løpet av 1925. Brevene deres ble mindre intense, ordene litt mindre kjærlige. Men de fortsatte å ha kontakt gjennom brev og telegrammen, vi veit ikke om de møttes, men vi har funnet en bordkalender fra 1926 på Uranienborg, der bokstaven «K» er skrevet på flere datoer.
Marit:
Amundsen dro jo ut på flere ekspedisjoner etter dette og fikk jo også en ny kjæreste. Men veit vi mer om livet til Kiss?
Anders:
Kiss var mer enn bare Amundsens kjærlighet. Hun var en respektert kvinne, med et svært innholdsrikt liv.
Sue Prideaux sitat
Marit:
Vi har jo snakka om hva Amundsen syntes om at vi leser hans private tekster og hilsener. Hva tror du Kiss hadde tenkt?
Anders:
Det kommer jo også tydelig fram i dagboka til Amundsen at Kiss skrev brev til han, men de har sannsynligvis gått opp i røyk for lenge siden.
En gang etter Amundsens død skal hun ha kjøpt tilbake brevene hun hadde skrevet til Roald. Og en kveld, hjemme i huset på kanaløya Jersey leste hun de og kastet dem inn i peisen. En etter en ble ordene, tankene og følelsene hun hadde delt med Roald Amundsen tilintetgjort.
Marit:
Du har hørt en podkast av MiA - Museene i Akershus. Har du tips til historier om Roald eller noe annet vi burde sjekke ut? Skriv til oss og følg med på nye oppdagelser og historier fra hjemmet til Amundsen, både på Facebook og Instagram.
Likte du det du hørte? Da må du også gjerne dele det men en venn eller fem.
I denne episoden har du hørt musikk fra Kevin MacLeod, Bio unit, Quantum Jazz, xNctrm og Techeist. Sitatene fra Roald Amundsens dagbok er lest av Jonas Nordby.