Hvorfor solgte Amundsen seg selv, slik at andre kunne selge sine produkter? Hvorfor fikk han trynet sitt på Ginflasker, appelsinkasser, klær, biler og masse mer?
Og hjemme hos Amundsen så har det nå også dukka opp en ny teori. En teori som for oss til å spørre: Hvem utnytta egentlig hvem?
Hvorfor solgte Amundsen seg selv, slik at andre kunne selge sine produkter? Hvorfor fikk han trynet sitt på Ginflasker, appelsinkasser, klær, biler og masse mer?
Og hjemme hos Amundsen så har det nå også dukka opp en ny teori. En teori som for oss til å spørre: Hvem utnytta egentlig hvem?
Anders:
22. august 1910. Roald Amundsen sitter i lugaren sin om bord på polarskipet Fram. De seiler forbi Isle of Wight, den lille øya utenfor Southampton i den engelske kanal.
Det er 12 dager siden de forlot Kristiansand, der de fikk lastet 97 grønlandshunder om bord. Nå er de lenket oppe på dekk. Uvitende om hvor de egentlig er på vei.
Det er de fleste andre om bord også.
Amundsen sitter han i lugaren sin. Foran seg har han skrivemaskinen.
Brevpapiret er spesialprodusert for denne ekspedisjonen. Den hele verden tror skal gå til Polhavet, mot Nordpolen.
Jonas:
”Herr Professor Fridtjof Nansen.
Det er ikke med let hjerte, jeg senner Dem disse linjer, men der finnes ingen vei utenom, og derfor faar jeg likesaa gott gaa like paa.
Da efterretningen fra Cook og senere fra Peary innløp i fjor høst om deres færder til nordpolen, forstod jeg med engang, at dette var dødsstøtet for mit foretagenne.”
Anders:
Nordpolen. Den store salgsverdien i den opprinnelige planen var tilsynelatende erobret. Hva nå?
”Jeg innsaa straks, at jeg efter dette ikke ville kunne paaregne den økonomiske støtte, jeg tiltrænkte”
Anders:
Roald Amundsen har lenge vist hva han må gjøre.
Jonas:
”Spørsmaalet blev da for mig, hvad jeg skulle gjøre for at skaffe de nødvendige midler”
Anders:
Roald Amundsen har besluttet seg for å ta en liten omvei. Men det er bare et lite problem. Mannen han nå sitter og skriver til, selveste Fridtjof Nansen, har også samme plan.
Jonas:
”Ja, det faller mig tungt, herr professor, at meddele Dem, men siden september 1909 har min beslutning om at delta i konkurencen om dette spørsmaals løsning været fattet. Mange gange har jeg været paa vei til at betro det hele til Dem, men altid ventt om ræd, for at De skulle stoppe mig.
Anders:
Amundsen nærmer seg slutten på brevet. Han har beskrevet en ny plan. Til Sydpolen. Han skriver at grunnen er penger, polpunkt selger, og nå som Nordpolen skal være nådd, er det bare et igjen.
”Og saa ber jeg Dem om tilgivelse for, hvad jeg har gjort. Maatte mit kommenne arbeide hjælpe til at sone, hvad jeg har forbrutt. Med min ærbødigste hilsen. (arket taes ut av skrivemaskin)
Roald Amundsen
Anders:
Roald Amundsen satset alt på å komme først til Sydpolen.
Samtidig planla briten Robert Falcon Scott nøyaktig det samme.
Begge nådde de målet, men bare den ene fikk oppleve berømmelsen og hyllesten.
Marit:
Du hører på en podkast fra Museene i Akershus. Jeg heter Marit og jobber med å fortelle våre kjente og ukjente historier. Og sammen med kollega og fagkonsulent Anders Bache jakter vi på nye brikker i Puslespillet Amundsen.
Denne episoden handler om penger. Og oppmerksomhet og merkevarer. Vi skal prøve å forstå hvorfor Roald Amundsen solgte seg selv, slik at andre kunne selge sine produkter. Hvorfor han fikk trynet sitt på Ginflasker, appelsinkasser, klær og biler..
Og hjemme hos Roald Amundsen har det nå dukket opp en ny teori, som får oss til å spørre:
Hvem utnyttet egentlig hvem?
Jonas:
“Hvis det ikke var lykkedes mig at naa Sydpolen, eller hvis Scott var kommet foran mig, vilde jeg ikke være kommet tilbake”, skal Amundsen ha uttalt til en journalist senere.
Anders:
14. desember 1911 står 5 nordmenn på Sydpolen. De lager de første fotsporene i snøen på polpunktet. De setter igjen et telt med en liten vimpel og et norsk flagg. I fire dager blir de der for å gjøre observasjoner og utregninger. 18. desember 1911 skriver Amundsen i dagboken:
Jei efterlater i en mappe ett brev till Kongen å noen or till Scott, såmm jei jo må anta blir denn første till å besøke stede efter åss. På teltstangen hefter vi en plate, vorpå vi alle skriver våre navne – Å så farvel, kjære pol – vi sees nåkk ikke mer.
En måned senere står Robert Falcon Scott og hans menn står rundt det samme teltet med det norske flagget i toppen.
André:
”Great God! this is an awful place and terrible enough for us to have laboured to it without the reward of priority.” , skriver Scott i dagboken.
André:
”Now for the run home and a desperate struggle to get the news through first. I wonder if we can do it”
Anders:
Ingen av britene som nådde Sydpolen januar 1912 kom hjem igjen. De omkom på vei tilbake, men Scott og to andre ble senere funnet inni teltet. 18 km fra et stort depot.
I dag oppbevares dagboken til Scott ved British Library, men den er flere ganger blitt trykket opp og publisert. Første gang allerede i 1913. Den er visstnok solgt nesten i en kvart million eksemplarer.
Men i de fleste publiserte utgavene, er noen få ord fra akkurat denne setningen fra polpunktet redigert bort.
André:
”Now for the run home and a desperate struggle…, I wonder if we can do it
Anders:
Setningen om å komme først tilbake med nyheten (to get the news through first) er tatt bort.
Slik fremstår det som et kappløp mot døden og ikke om nyhetsverdien.
Men Scotts egne ord viser at nyhetsverdien var viktig og sentralt i kappløpet. Det handlet ikke bare om å komme først, men også være førstemann til å fortelle om det.
Marit:
Roald Amundsen hadde tidligere erfart hvor verdifull ekspedisjonens nyhetsverdi kan være.
Under Gjøa-ekspedisjonen, 4 år tidligere, hadde han mistet kontrollen på den.
Gjennom en utro telegrafbetjent hadde amerikanske journalister fått tak i nyheten. Avtalene som var sikret med andre aviser mistet betydning.
For Sydpolsekspedisjonen hadde han et nytt triks.
Anders:
7. mars 1912, kaster polarskipet ”Fram” anker utenfor Hobart i Tasmania. I land kommer Roald Amundsen forkledd. Fra postkontoret i byen tikker det etter hvert ut noen kodede telegram.
På andre siden av jorden, i et tårnværelset på Lysaker utenfor Oslo, tar Fridtjof Nansen opp telefonen. Han har fått et uforståelig telegram. Skrevet på et kodespråk som kun Leon Amundsen, Roalds bror kan tyde.
De to avtales å møtes utenfor Nationaltheatret samme kveld. Der Leon avslører innholdet.
Jonas:
“Tak for alt Opgaven løst alt vell Amundsen”
Anders:
Sammen går de opp til Akersgaten der avisene Aftenposten og Tidens Tegn holder til. De hadde betalt for de skandinaviske rettighetene for nyheter fra ekspedisjonen.
Og dagen etter var Amundsen på avisenes forsider.
Marit:
Polarekspedisjoner koster fortsatt mye penger. Skal du på ekspedisjon og ikke har en egen pengesekk, må du ha et prosjekt som selger. Noe som frister sponsorer.
Hedvig:
Opptak fra ekspedisjon når hun når Sydpolen.
Marit:
Dette er lyden av Hedvig Hjertaker idet hun blir historiens yngste kvinne som går aleine til Sydpolen.
Vinteren 2022 er hun 28 år gammel, og har stabla heile ekspedisjonen på beina sjøl, ved siden av jobb og studier.
Hedvig:
Forberedelsene er like vanskelig som selve ekspedisjonen
1,2 millioner var budsjettet, men hadde ikke de pengene på konto, så måtte skjønne hvordan man gjør dette. Lyttet til de rundt meg som kan business og økonomi. Så handlet det om å få kontakter. Jeg tok masse ubehagelig telefoner, men fikk sjeldent svar eller avvisninger. Ubehagelig, personlig vondt. Men avslagene gjorde at jeg bygde et sterkere motivasjon på mitt prosjekt. 5 måneder iherdig arbeid med å skaffe sponsor.
Marit:
I likhet med Roald Amundsen skjønner Hedvig Hjertaker at et rekordforsøk til Sydpolen er økonomisk viktig for at ekspedisjonen i det hele tatt kan gjennomføres.
Hedvig:
Hadde det ikke vært noe rekord, så …
Jeg tror at menneske generelt vil utsette seg for alt som er litt ubehagelig… og det har jo vært en vanskelig prosess å komme til startstreken, så gir man kanskje litt lettere opp og så tar livet en og så….
Marit:
I motsetning til da Roald Amundsen dro til Sydpolen, holdt Hedvig Hjertaker verden oppdatert underveis på turen.
Hedvig:
Jeg hadde i siste liten bestemt at jeg skulle ha tracking.
Trodde bare farmor og pappa og venninnene skulle følge meg, jeg trodde helt oppriktig at det bare var de som hørte på. På isen fikk jeg melding om at hele Norge fulgte med på dette.
Marit:
I takt med at Hedvig nærmet seg Sydpolen, økte også oppmerksomheten rundt henne og ekspedisjonen.
Helle:
De som skaper felles kulturelle referanseramme. Polare kjendiser: Erobring og nasjonal følelse.
Marit:
Dette er danske Helle Kannik Håstrup. Hun forsker blant annet på kjendiskultur ved Københavns Universitet, og kan si mye om hvordan kjendiskultur, merkevarebygging og heltestaus har utvikla seg gjennom tidene.
Helle:
Til antikken.. Aleksander d store, dokumentarister. Udødelighet. Makten og det privilegerte.
1910-20-tallet: Mediene har gitt nye muligheter. Presse, avis, film. Reproduksjon av forbilder, rollemodeller, celebrities og skuespiller. Gir guidelines for hvordan man skal leve. Mediekulturen er viktig. Gir tilgang. Hjemme hos folk. Tradisjonelle celebrities og maktens kjendiser, og de nye, det kulturelle: kunstnere, forfattere …
Marit:
Helle forteller også at det å bli kjendis på Amundsens tid kunne være vanskeligere enn det ville vært i dag. Men balansen er det samme: Kjendisene må fortsatt være uoppnåelige og vanlige på samme tid.
Helle: Ja, en balanse. De skal både være utrolige, men også relaterbare. Det ordinære vs. det ekstraordinære.
Marit:
Roald Amundsen levde et ekstraordinært liv, men var samtidig opptatt av de vanlige, hverdagslige tingene, og lot journalister komme på besøk hjem til han på Svartskog.
Med andre ord: Han ble en perfekt merkevare.
Anders:
I hans tid kunne du finne trynet og navnet hans på masse rart.
Det ble laget smør, skosmøring, båtmaling, skrivemaskiner, vedovner, biler, livredningsdrakter, Gin, kikkerter, filmer, sykler, sild, kakeformer, sjokolade til og med appelsiner importert fra Valencia fikk Amundsens ansikt på seg for at det skulle selge bedre.
Og dette var bare noen av tingene..
Marit:
I dag er det enda mer. Men Amundsen ble ikke bare solgt, han måtte også selge.
Anders:
I 1913 kom broren hans Leon opp med en idé for å få penger inn i kassen. For å finansiere den planlagte ekspedisjonen over Polhavet ble det produsert en serie med postkort. Kortene skulle selges, deretter bringes med på selve ekspedisjon, stemples om bord, og postlegges når ekspedisjonen kom hjem. Altså et postkort som ikke egnet seg for akutte beskjeder.. men for samlere.
Marit:
De første kortene kom på markedet i 1913.
Salget gikk bra skal man tro avisene, men likevel stoppet ekspedisjonen før den egentlig kom av gårde. Det kom både en verdenskrig og andre skjær i sjøen.
Anders:
5 år senere, i 1918, ble det forsøkt igjen. Denne gang med nytt polarskip, oppkalt etter Dronning Maud.
Men Maud-ekspedisjonen ble langvarig. De klarte aldri å drive over Polhavet, årene gikk og pengene rant ut.
Og postkortene som skulle være med på ferden ble liggende om bord. Ikke før i 1926, altså 13 år etter de første postkortene ble solgt, ble ekspedisjonen avsluttet og, ifølge avisene, kom hele 70 000 postkort tilbake i Norge på en gang. For postvesenet ble det kaos.
Marit:
Roald Amundsen opplevde både å bli hyllet og kritisert. Han fikk fanbrev og kjeft.
For jeg vet at den slags, vi kan kalde det ”popularitet”, det kan vare i nogen dage og saa er det henveiret. Derfor bryr jeg mig ikke om populariteten, uttalte Amundsen til avisene i 1923.
Et år som var litt kronglete for Amundsens heltestatus. Det hadde vært mange år uten at han hadde nådd sine mål, mange penger som var brukt på fly som hadde kræsja og da han ønsket at den norske stat skulle stille med mer penger begynte kritikken.
Den norske forfatteren Arnulf Øverland, var en av dem. På slutten av året skrev han et innlegg i avisen,
André:
«Lad os da allikevel endnu en gang- syvende og sidste gang – bevilde ham penger. Lad os bevilge penger til et rummelig og komfortabelt isskap med en solid og forsvarlig laas. Sæt ham ind der. Og lad saa den gale mand faa det saa koldt, som han trænger det!»
Anders:
Men i arkivet etter ligger også bunker med fanbrev.
Det er fra jenter og gutter, fra kvinner og menn fra Norge og resten av verden.
En liten gutt i Porsgrunn, skriver til Amundsen at «nest etter jesus er du den største mand jeg vet om», og det er flere brev fra kvinner som har strikket både votter og skjerf
Kvinne:
«da jeg i avisene i gaar saa, at De opholdt Dem i Stavanger, haabet jeg at faa sendt til Dem et skjærf, jeg har strikket…»
Jente:
«Velkommen hjem! Jeg kan ei finne ord som tyde kan, den fölelse, som i mit hjerte bor! Du staute Roald! Jeg et önske har, det skal oppfylles, når på nærste færd du drar.
Jeg er jo liten, men jeg sikkert spår: ”Du planter Norges flagg på polen næste år!
Hilsen fra Sigrid Hougaard, Lillesand, 13 ½ år.
Anders:
Det finnes også fanbrev fra andre. Til og med innsatte på Botsfengselet skrev dikt til han. Og Amundsen svarte og holdt til og med foredrag i fengselet etterpå.
Hedvig:
Ingen fanbrev før jeg dro, for da var jeg nobody
Marit:
Dette er Hedvig Hjertaker, polfareren som ble historisk når hun nådde Sydpolen vinteren 2023.
Hedvig:
Men etterpå, fått noen tilsendt digitalt, men fikk en bunke brev fra en 3.klasse her i Bergen. Kan du komme på besøk her i klassen. Klart jeg skal det.
I generasjonen som kommer nå, er det ingen forbilder. Veldig viktig for meg å være et godt forbilde for de. Jeg skal selvfølgelig besøke de …
Marit:
For Roald Amundsen var populariteten en nødvendighet. Som polarfarer trengte han å være aktuell. Han trengte at folk kom på foredrag, kjøpte bøker og engasjerte seg i sine ekspedisjoner. Sånn er det ennå i dag.
Det er ikke i isen man tjener pengene, men i tiden etterpå, når fortellingen om ekspedisjonen skulle fortelles.
Anders:
Amundsen var en populær foredragsholder. Han holdt foredrag om alle sine ekspedisjoner, overalt i verden. På utescener i Amerika, i geografiske selskap i London, i teatre i Norge, for keiserfamilien i Japan, rikfolk og andre. Men hans status førte til at han også ble hyret inn for å fortelle om andre ting.
Høsten 1917 fikk Amundsen en invitasjon fra USAs utenriksdepartement. Verden var i krig på tredje år, og i Amerika var det folk som ville utnytte Amundsens status. De inviterte han til en rundreise til vestfronten, for å se krigsinnsatsen med egne øyne. Et åpenbart propagandaprosjekt, for turen skulle etterfølges av en foredragsreise i USA – en serie av «War Lectures».
Amundsen takker ja.
Ved frontlinjen i Frankrike får Amundsen utdelt hjelm og gassmaske. De militærskoler og smyger seg rundt på slagmarken.
Amundsen kommenterer senere at det var vanskelig å beskrive det han ser. Det er grusomt. Men likevel så er det det han blir betalt for. Han lager et foredrag, tar båten til Amerika og forteller om de alliertes innsats for flere tusen publikum i Chicago og New York.
Marit:
Krigsforedragene til Amundsen viser hans verdi utenfor isen. En fyr folk ville høre på, både når han snakket om egne ekspedisjoner og helt andre ting. En slags influencer.
Forsker Helle Kannik Haastrup:
Helle:
Det er noen som blir brukt fordi vi forbinder med dem. Satt inn i nye sammenhenger pga. deres brand og relaterbarhet. Gjenkjennlighet, seriøsitet, stemning.
Marit:
Det var ikke alle polarfarere som fikk like mye omtale og oppmerksomhet som Amundsen.
Og kanskje var det fordi Amundsen selv var veldig bevisst på sin egen markedsverdi. Kanskje var det også det han var klar over da han skrev sin siste bok?
Anders:
Amundsens bok, «Mitt liv som Polarforsker», ligger ennå igjen her på arbeidsrommet hans. Den ble kontroversiell, og i vår tid blir den brukt for å karakterisere Amundsen som en gammel, gretten, isolert mann, som hadde gjort seg uvenn med hele verden. Rent image-messige var denne boken et litterært selvmord, er det sagt.
Marit:
Men visste Amundsen hva han gjorde da han skreiv boka? Var dette et kalkulert markedsstunt?
Anders:
Roald Amundsen er selverklært pensjonist når han begynner å skrive det som skal bli hans siste bok. Han er ferdig med ekspedisjoner, og han skal ikke gjøre flere spektakulære ting som kan holde han aktuell. Og han er også i en relativt dårlig økonomisk situasjon. Et par år tidligere gikk han personlig konkurs.
Så når han i løpet av 1926 begynner skrivearbeidet, så skal han gjøre noe han ikke har gjort tidligere. Han skal ikke skrive om en ekspedisjon, han skal mene noe om hele livet han har levd.
Om manuskriptet skriver Amundsen i et brev til sin nevø Gustav:
Jonas:
«… at di ær stygge å dærfor fårmontlig go salgsvare» .
Amundsen selv ønsker å kalle boken «Medaljens bakside», og sier at det skal være en samling småhistorier. Men Gyldendal forlag synes det ikke klinger bra nok og foreslår tittelen «Mitt liv som polarforsker».
Boken blir utgitt og omtalt som en selvbiografi. Amundsen blir senere beskrevet som sur, bitter, gal og syk.
Men kanskje visste han hva han gjorde. Ikke vet jeg. Men han visste i hvert fall at det han skrev kunne selge godt, noe som passet bra for en polarpensjonist som trengte penger.
Marit:
Merkevaren Amundsen er en viktig brikke i puslespillet Amundsen. For det sier noe om hvordan han selv formet sin fortelling.
Hvordan han selv ønsket at puslespillet skulle se ut.
Marit:
Du har hørt en podkast fra MiA – Museene i Akershus. Vil du vite mer om Roald Amundsens hjem og alt vi oppdager i huset? Følg oss på Instagram, Facebook og sjekk ut den innholdsrike nettsida vår. Og likte du det du hørte? Tips gjerne en venn eller fem om podkasten.
I denne episoden har Anders Bache og Marit Gjermundrød gjort research, intervjuer, klipp og lyd.
Og sammen med kollega Aleksander Breiby Herseth har vi skrevet manus.
Sitatene fra Roald Amundsen er lest av Jonas Nordby, og sitatene fra Robert Falcon Scott er lest av André Brunvoll.