Puslespillet Amundsen

Prolog: Puslespillet Amundsen

February 01, 2022 MiA - Museene i Akershus Season 1 Episode 0
Puslespillet Amundsen
Prolog: Puslespillet Amundsen
Show Notes Transcript

Det finnes mange historier om Roald Amundsen. Hver historie er en brikke i fortellingen om han. Prøver du å samle alle historiene, er det nesten som å pusle et puslespill. Bli med på jakten etter nye brikker.

Marit: Det er en egen stemning i hus som er forlatt. På Svartskog, utenfor Oslo, ligger et sånt hus. En blå og hvit sveitservilla, helt nede ved Bunnefjorden. Rullgardinene er trukket ned, flaggstanga er naken og fra pipa ryker det ikke lenger. Mannen som bodde her, forsvant i 1928. Og i nærmere 100 år har tida nesten stått stille her inne. Huset fullt av ting. Og i det siste har det dukket opp flere ukjente ting.

Du hører på en podkast fra MiA - Museene i Akershus. Jeg heter Marit og jobber med å formidle våre kjente og ukjente historier. 

I denne serien skal vi forsøke å pusle sammen livet til en person som er borte.

Vi skal utforske deler av livet han bare holdt for seg selv, lete etter lyden av han og forsøke å forstå hvordan historien om han har blitt til. Og denne jakta starter hjemme hos han. 

Marit og Anders hilser: Hei! Velkommen! Gikk turen bra? Ja, det gikk fint …

Marit: Denne serien handler om en verdenskjendis, og det er han vi er hjemme hos nå.  Vi veit at det har pågått viktig planlegging her, middag og fester, men dette huset har også vært et hjem der man kan være for seg selv. 

For han som bodde her, hadde ofte behov for å slippe unna offentligheten. Han eide forkledning, et falskt pass og en hemmelig dagbok, men det er det han gjorde i polarisen han er mest kjent for.  

Roald Amundsen. Han som dro både til Nordpolen og Sydpolen, Nordvest- og Nordøstpassasjen. Men han levde også et liv utenfor isen. 

Og da var han ofte her. I huset han kalte Uranienborg. 

Anders: Her bodde han i 20 år. Før han lukket døra for siste gang sommeren 1928.

Marit: Det her er stemmen til kollegaen min Anders Bache. Han er fagkonsulent ved Follo museum, Roald Amundsens hjem.  

Anders: Amundsen bodde jo her store deler av sitt liv. Og ennå er det stappfullt av tingene og minnene han tok vare på. Alle tinga her forteller jo noe om han, og akkurat nå er min jobb å finne ut av disse historiene. 

Her inne er vi omgitt av ting som må ha betydd noe for han. Her finnes gamle kjærlighetsbrev, bøker og musikkplater. Det er sølvtøy, tannbørster, badesalt og ekspedisjonsutstyr – alt er brikker i historien om Amundsen. 

Marit: Hvordan var det for deg å komme hjem hit til Amundsen for første gang?

Anders: Jeg fikk nøkkelen i hånda og låste meg inn i denne lille forgangen. Så gikk jeg inn her i trappehallen, og her du jo inn i de ulike rommene. Her kommer det en stor trapp ned fra andre etasje. Og nå blir jeg stående helt stille. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående. Men dette var stort for meg. Det føltes som at årstalla, historiene og Amundsens liv kom veltendene nedover trappa.

Anders: På samme måte som at historien om alle oss, både deg og meg, kan fortelles på flere måter, handler historien om Amundsen ikke bare om han, men også historien om menneskene rundt han – og tiden de var en del av. 

Marit: Det kommer kanskje an på hvem som forteller historien.

Anders: Hans ettermæle har variert fra det veldig heroiske til det mer kritiske.

Og jeg skal innrømme, og det bør alle andre også som jobber med dette, at jeg kjente ikke Amundsen, jeg møtte han aldri og jeg levde ikke i den verden han gjorde. 

En annen vrien ting er at han levde i den tiden vi betrakter nå 100 år etterpå. Med andre ord for han var det nåtid og for oss er det fortid. Vi veit nå hvordan det gikk med han, det gjorde ikke han på samme måte.   

Marit: Så hvordan jobber du egentlig disse tingene? 

AB: Det er litt som å legge et puslespill. Alle historier legges sammen og skaper et større bilde. Men av og til føler jeg at vi jobber med et puslespill som mangler hjørner. Bildet av Amundsen bare vokser og vokser for hver ny historie som dukker opp. 

Tore i Kripos: Ved en kriminalteknisk undersøkelse så er det å lete etter fingeravtrykk og DNA.

Marit: Dette er leder av ID- gruppa i Kripos Tore Valstad.

Eivind i Kripos: Utfordringen er at det ofte ikke er så mange pårørende igjen som kan fremskaffe gode opplysninger. 

Marit: Og Eivind Østberg som er seniorrådgiver i avdeling for kriminalteknikk og ID. 

Eivind: Noen av de eldste sakene vi har registrert, så er det lite vi veit i sakene.

Marit Vi har snakka med Eivind og Tore, for å prøve å forstå hvordan man kan pusle sammen livet til en person som er borte, litt sånn som Kripos og politiet gjør. Kan vi bruke noen av tinga i huset til Amundsen for å forstå han, og kanskje hva som skjedde med han?

Tore i Kripos: Konkret er det nok ikke like stor interesse for oss med livet han har levd i huset, som det er for dere som har museet.

Marit: Amundsens hjem er ikke et åsted, men det er likevel mystikk her. 

Marit: De siste årene har det dukket frem noen nye, ukjente brikker?

Anders: Ja, for noen år siden oppdaget vi en kiste stappfull med brev og fotografier, vi har funnet ting mellom sofaputene, i skuffer og uthus. 

Marit: Dette huset har nemlig flere ulike rom og gjemmesteder. I første etasje ligger de største rommene, 3 stuer, kjøkken, trappehall og til og med et lite toalettværelse. 

Geir Thomas: Det å få komme inn i et hjem som det her, og få gå på det samme teppet som han gikk på  Ingen kopi kan erstatte dette. 

Marit: Geir Thomas Risåsen er kunsthistoriker og konservator ved Norsk Folkemuseum. 

Geir Thomas: Kvaliteten på tingene viser at han er en moderne mann i tiden.

Marit: Han vet mye om historiske møbler og stilperioder, og kan derfor hjelpe oss med å forstå hva alle tingene i dette huset forteller oss om Amundsen. 

Geir Thomas: Stua som helhet er mager, bærer preg av at det er en enslig mann som bor her. Touchen av at man bor sammen med noen er fraværende. Litt hotellfølelse. Du merker at det er en ungkar som bor her. Ikke mye nips og naps her. 

Marit: I andre etasje ligger Amundsens arbeidsværelset. På veggene henger fotografier av ulike mennesker og kart. Det lukter gammelt. Solen skinner forsiktig inn fra fjorden utenfor. Inntil den ene veggen står polarheltens skrivebord. Der ligger ennå hans siste notater, der står fotografier av hans egne idoler, blant nips og souvenirer. 

Geir Thomas: Dette er det personlige rommet. de andre funker men her kommer vi nær personen. Hvis vi kom på besøk ble vi tatt imot nede, men her er hula.

Marit: Arbeidsværelset skjuler også en skuff med mysterier. Det gamle "mahogny-skrivebordet, som står inntil den ene veggen, har nemlig tre skuffer. Den midterste er full av papirer og en oppskrift på en drink, men skuffen ved siden av er stappfull av nøkler.

Marit: I oktober 2020 dukket det frem en annen brikke i puslespillet om Amundsen. Deler av musikksamlingen hans, som du hører lyd fra her.

Anders: Samlinga består av flere grammofonplater. Sammen med noteheftene som ennå står på pianoet og en skinninnbundet bok full av sangtitler, får vi en liten idé om hva slags musikk som har fylt stuene her på Uranienborg.

Per: Platesamlingen til Amundsen er et godt bilde på en vanlig, men interessert platesamler i årene rundt begynnelsen av 1900-tallet.

Marit: Dette er Per Dahl.

Per: Er professor i musikkhistorie ved Universitetet i Stavanger. 
Marit: Hadde Amundsen en spesiell platesamling for sin tid? Og hva kan den si om han som person?

Per: Som var vanlig i norske platesamlinger på denne tiden. Brukes som personlig utvikling og berikelse.

Marit: Noen lytta til musikk fordi de ønska å være et heilt annet sted.

Per: Samlingen hans er både romantisk, tradisjonell og konservativ.  Ganske annerledes enn oppdageren og utforskeren. Søker trygghet i det romantiske og konservative.

Marit: Samtidig, kan man se at han var ganske internasjonal mann, ved at han hadde en del innspillinger som kanskje ikke var så lett å få tak i Norge på den tida.

Per: Hanvar ingen avantgardist. Samlingen er betegnende for en som er opptatt av det nye.

Marit: Det eneste musikkinstrumentet som ennå står igjen hjemme hos Amundsen er et gammelt, ærverdig, men ganske surt piano. Men det har ikke alltid stått her, i 1910 stod det om bord på polarskuta Fram på ferden til Antarktis. Og nå er det lenge siden noen har spilt på det. 

Anders: Ifølge mannskapet på Fram kunne Amundsen bare én melodi på piano. Klassikeren "In the shade of the old apple tree"

Anders: Det finnes også en egen platespiller her i stua.  Den er laget på en ekspedisjon, av tre, metall og mammutbein. Oppå ligger pipene hans og røkesettet. Og man kan nesten se han for seg sitte her i lenestolen, med musikken og den daglige drink han ifølge venner alltid tok kl. fem, og en nystappet pipe liggende klar.  

Marit: Det sies at bokhylla di kan si mye om deg som person.

Anders: De siste årene er det oppdaga mye lesestoff hjemme hos Amundsen. 324 bøker og blader for å være nøyaktig. Men vi veit også at det var mer, en stor samling av hans polarbøker ble etter hans død overlevert til andre museer og har senere gått tapt.  Det som gjør denne samlingen enda mer spesiell er at den består av mer enn polarlitteratur. Her er det dikt, matoppskrifter, kjærlighetsfortellinger, krim og medisinbøker. Det er leksikon, bibler og cowboyblader. 

Ulrike og Johan: Om bokhylla og at dette bare er det som står igjen. Det kan ha vært mer, det som ikke er der.

Marit: Dette er Ulrike Spring og Johan Schimanski. De er førsteamanuensis i henholdsvis historie og allmenn litteratur.

Ulrike: De fleste bøkene han eier er polarlitteratur. Kan forvente at han ikke bare brukte de for underholdning, men også for å studere og planlegge ekspedisjoner.

Marit: På den andre siden av rommet, på skrivebordet ligger flere bøker. Noen medisinske oppslagsverk, og ikke minst det som er sagt å være Roald Amundsens favorittbok. "Når villdyret våkner" av Jack London".

Johan: En sjanger som var godt utbredt på denne tiden.  Guttebøker, som gjerne ble lest av jenter også. andlet om oppdagelser i uoppdagete strøk, eventyr.  

Marit: På nattbordet. Inne på det lille soverommet. Der Amundsen har fått plass til den store messingsengen med sengetøyet med broderte forbokstaver, og et nattbord, ligger også flere bøker. Et Western-magasin og Agatha Christies første bok, "The Mysterious affair at styles". En detektivroman der den kjente Hercule Poirot løser sin første sak. 

Ulrike: Selv om vi ikke vet når han denne boka, så virker han interessert i  å lese ny litteratur. 

Marit: Men er det egentlig sånn at vi har lest alle bøkene i bokhylla vår? 

Johan: Boksamlinger er en måte å promotere seg på. De iscenesetter seg selv som store forfatteren.

AB: Dette er en av utfordringene med Amundsens hjem. Selv om ingen har bodd her etter Roald Amundsen, har flere personer jobbet her. Ting har vært flyttet, tatt bort og tatt frem. Historier om Amundsen har vært fortalt til publikum, men ikke alt har vært like viktig å fortelle. Ikke alt har passet inn i den fortellingen om Amundsen man vil fortelle. Kanskje er det derfor dikt- og kokebøkene ble oppdaget i boden? 

Marit: Sjøl om Amundsen forsvant for nesten 100 år siden, har fortellingen om han levd videre. 

Anders: Det er akkurat dette som gjør denne samlingen her i huset så unik. Dette er jo Amundsens egen samling. Dette er de tingene han tok vare på eller ikke rakk å kaste før han forsvant.  

Og ennå er huset proppfullt av ting, historier og kunnskap som ikke er pusla sammen. Og det er mye vi ikke veit. 

Marit: Puslespillet blir større og større for hver dag. Og i denne serien skal du få være med på letinga etter nye brikker.

Og hvis du sitter på egne historier, bilder eller ting om Roald Amundsen? Ja, da vil vi gjerne høre fra deg. 

Du har hørt en podkast fra MiA – Museene i Akershus. I denne episoden har du hørt musikk fra LJ Kruzer, Fritz Kreisler , Enrico Caruso og Mills Brothers & Louis Armstrong.