Inkognito

Han kalte seg Engelbregt Gravning. Med løsskjegg og briller reiste han rundt i verden. Målet hans var alltid det samme: Å ikke bli gjenkjent.

Musikk: John Bartmann, LJ Kruzer.

Transcript

Copy Transcript Copied

Marit:

Denne episoden handler om en spesiell, skjeggete mann, med briller, som ofte reiste rundt i verden. Og for å fortelle historien om denne mannen, har vi måttet grave i kasser fulle av passasjerlister, brev, avisutklipp, reisedokumenter og forkledninger. 

Vi har tatt oss inn i Roald Amundsens hemmelige univers, og børstet støv av en ny brikke i Puslespillet. Kollega Anders har jobbet dag og natt med han som sto Roald Amundsen nærmest.

Anders:

Engelbregt Gravning var en mann som sjelden viste seg for offentligheten. Han pratet nesten aldri med folk, og var alltid på reise. Noen ganger bar han stort skjegg og hornbriller, andre ganger var han glattbarbert.

Av og til kalte han seg Mr. Johnson og sa han var fra New York. 

Hvem han egentlig var ble aldri kjent før han nådde sine endelige reisemål. 

Marit: 

Hvordan er det å ha alle verdens øyne rettet mot seg? 

 Du hører på en podkast av MiA – Museene i Akershus. Jeg heter Marit og jobber med å formidle våre kjente og ukjente historier. Dette er en dekkhistorie full av løsbarter, falske ID-papirer og forkledning. Den handler om det å kunne gjemme seg bort og velge når man vil være seg sjøl. 

Marit:

6. juli 1912 ligger dampskipet Highland Warrior klar til avreise fra Buenos Aires i Argentina. Sola titter gjennom skylaget. Det blåser friskt på kaia, og termometeret har ikke engang bikka ti grader denne dagen. Allikevel er det fullt av folk på kaia. Det store samtaleemnet på denne tida, er Roald Amundsens erobring av Sydpolen. 

Anders:

Og samtidig som det stiger røyk opp fra den store pipen midt på skipet, stiger passasjerene om bord. Foran seg har de en drøy uke over Atlanteren, før de kan gå i land i England. 

Opp langs landgangen går folk fra ulike land og samfunnslag. En av dem er en middelshøy nordmann som om ti dager fyller 40 år. Vi vet ikke hva slags klær han bar, men mest sannsynlig hadde han på seg dress, som de fleste andre. 

Marit:

Kanskje bærer han den store Amerika-kofferten, som i dag ligger hjemme hos Amundsen på Uranienborg? Eller noen av de mindre koffertene som står i uthuset?

Anders:

Det vi veit med sikkerhet, er at han sørget for å ha raket bort skjegget og mustasjen før han gikk om bord på dampskipet. Og her kjenner han ingen, og kanskje viktigere: ingen kjenner han. 

I passasjerlisten skrives han inn som Engelbregt Gravning. 

Marit: 

Engelbregt Gravning var ikke unik. 

Mange har gjort som han, og det de har til felles er at de egentlig er noen andre og ikke vil avsløre sin identitet. 

Flere musikere, forfattere, kongelige og kriminelle har reist rundt med dekknavn.

Da Kong Harald og Dronning Sonja dro på bryllupsreise til Hawaii i 1968, reiste de som Tom og Eva Manstad. Kronprins Haakon har presentert seg som "Johnny fra Stovner" og Nelson Mandela hadde et eget pass med dekknavnet David Motsamayi. 

Helt tilbake til middelalderen finnes det eksempler på folk som har brukt dekknavn for å ikke bli gjenkjent. I dag er nok nysgjerrige journalister og samvittighetsløse paparazzier den vanligste grunnen til å gjemme seg unna søkelyset. 

Men hvordan havna vi her?

Bastiansen: 

Mediene gikk fra å være håndverk til industri.

Marit: 

Henrik Grue Bastiansen er mediehistoriker og professor ved Høgskolen i Volda. Han forteller at fra midten av 1800- til starten av 1900-tallet forandra mediene i Norge seg mye.  

Bastiansen: 

Hang sammen med industrialiseringen. 

Marit:

Og i denne perioden får Norge flere kjente og unike personligheter.

Bastiansen:

Norge trengte helter, Norge trengte noe som kunne gjøre norsk kultur kjent i verden, og på en merkelig måte fikk vi akkurat det. 

Marit:

Disse personlighetene var i likhet med dagens kjendiser, avhengig av mediene for å bli berømte. Og på samme måte, kunne de også føle på baksiden av det å være for mye eksponert. 

Bastiansen:

Først strever folk med å bli berømte, så strever de med å ikke bli gjenkjent. Et merkelig paradoks.

Marit: 

Og dette paradokset kjente Engelbregt Gravning, som var på vei fra Argentina, veldig godt til. 

Anders:

Dette er ikke første gang Engelbregt Gravning er ute og reiser. Noen måneder tidligere ankom han Montevideo i Uruguay. Den gang hadde han fullskjegg, stor mustasje og et par mørke briller på nesen. Nå, om bord på Highland warrior holder han seg mest for seg sjøl. 

Men en dag når han står på dekk kommer han i prat med to danske herrer. Det tar ikke lang tid før samtalen dreier seg om en av de store verdensbegivenhetene, ikke det tragiske forliset til Titanic som skjedde noen måneder tidligere, men det dramatiske kappløpet til Sydpolen. For bare et halvt år tidligere hadde Roald Amundsen og hans menn blitt de første til å nå polpunktet, nå venter alle på nyheter om hva som hadde skjedd med briten Robert Falcon Scott og hans ekspedisjon. Og hvor Roald Amundsen er nå, det er det ikke mange som vet, men det blir sagt at han sitter på en gård i Santa Fe i Argentina og skriver på boken om ekspedisjonen.

Marit:

Det var ikke før de kom i land at de to danske herrer forstod hvem de egentlig stod og snakket med. 

Anders:

Det er blitt natt, 27. juli 1912, når skipet Highland Warrior ankommer England. 

Engelbregt Gravning fortsetter ferden videre til Queensborough, deretter videre med ferge over til Vlissingen i Nederland, så med tog til Wamdrup videre til København. 

Og det er først der, i Kongens by, han merker at folk begynner å stirre. Han får følelsen av at noen vet hvem han er. Men Engelbregt Gravning reiser videre før ryktet sprer seg, med tog forlater han Danmark med kurs for Norge.

På formiddagen 31. juli stiger han ut av toget ved Østbanehallen i Kristiania. Kledd i lys dressjakke og bukse glir han lett inn i mengden av andre mennesker i byen denne dagen. Men allerede på vei ut av stasjonsområdet merker han at noen jernbanefunksjonærer har lange øyne etter han. For å unnslippe hopper han på en av byens grønne sporvogner som tar han oppover gjennom byen. Han er på vei til Slottet, til Kongen. Med en viktig melding. Og der, på toppen av Karl Johan, ender reisen for Engelbregt Gravning, for denne gang.

Marit:

På starten av 1920-tallet er den svært ettertraktede polarhelten Amundsen ofte i media. Han er på forsida til New York Times, og er en yndling blant journalister og fotografer. I 1921 skaper han overskrifter i amerikanske aviser, når han har med seg to små barn fra Sibir, Nita og Camilla. De oppholder seg i Amerika i flere måneder. 13. januar 1922 drar de to barna med følge til Norge med Stavangerfjord. Amundsen sjøl blir igjen i Amerika. 

Åtte dager etter at Stavangerfjord har kasta loss med Nita og Camilla om bord, ligger dampskipet Orduna klar til avreise ved kaia i New York. 

Anders:

Blant de fleire hundre passasjerene fra hele verden finner vi en mann med stort grått helskjegg og ytterst på nesen et par store hornbriller, for å skjule den karakteristiske, sterke nesebuen. I passasjerlisten skrives han inn som diplomat, slik det står i det røde passet han bærer på innerlomma. Denne gangen er Engelbregt Gravning på vei til London.

Han holder seg for det meste i sin lugar på 1. klasse. Der kan han kaste av seg både skjegg og briller. Der kan han være seg sjøl.

Marit:

Hva koster det egentlig å være i medienes søkelys, og er det verdt det, hvis du ikke får være i fred? Sjøl om mediebildet har endra seg mye de siste 100 åra, så er problemstillinga fortsatt aktuell.

Tonje B:

Jeg merker presset på sett og vis.

Marit:

Det å være eksponert er noe eventyrer Tonje Blomseth har måttet finne seg i, for å kunne leve slik hun ønsker: et enkelt liv, helst utendørs og gjerne med hundene sine.

Tonje Blomseth:

Må alltid være på sosiale medier. 

Marit: 

Og selv om hun veit at hun er avhengig av det, så forteller Blomseth at hun fint kunne klart seg uten oppmerksomhet.

Tonje B: 

Det er en del av en gamet.

Marit:

Tidligere eventyrere var også avhengig av å være synlig for å få sponsorer. Sjøl Roald Amundsen stilte opp i reklame for såpe, sykler, tobakk og utstyr. 

Marit:  

Det finnes flere grunner til å både ha behov for oppmerksomhet, men også å gjemme seg bort. Og den balansen er kanskje like naturlig i dag, som det var for hundre år sida.  

Men sjøl om du forsøker å gjemme deg bort, så er det ikke alltid alle respekterer det og du slipper unna. Til og med den erfarne Engelbregt Gravning, som ønsket å være i fred om bord Orduna på vei til London, kunne havne i kinkige situasjoner.

Anders:

Det tar ikke lang tid før det oppstår rykter om den skjeggete mannen om bord, at han er en gammel, grinete knark, som bare vil være for seg selv. 

Ved fellesmåltidene har han ikke noe valg. Da må han spise med de andre. Og da må skjegget og brillene på. Senere skal han innrømme at det kunne være vanskelig å spise med det lange løsskjegget. Han fikk både hår og lim i munnen.    

Selv om han på papiret reiser i diplomatisk ærend som Engelbregt Gravning, presenterer han seg denne gang som Mr. Johnson fra New York når han snakker sine medpassasjerer. 

Men det er enkelte om bord som er skeptiske. På dag fire, når den såkalte Mr. Johnson fra New York nyter utsikten fra skipets toppdekk, kommer en mann gående mot han. Mannen har gullplomber i munn, er fra Helgeland i Nord-Norge og har en stil som kunne få en isbjørn til å dø av skrekk, ble det senere sagt.

Mannen mener han kjenner Mr. Johnson fra før, og han mener at han lyver. At han ikke er den han, gir seg ut for å være. 

Men mitt navn er Johnson, insisterer han, men det hjelper ikke. Mannen tror han lyver. Han mener Mr. Johnson bare er et dekknavn. 

For Engelbregt Gravning kan det bli skjebnesvangert, hvis han egentlige identitet blir kjent vil resten av turen og det planlagte oppholdet i England bli svært forstyrret. 

Men den skråsikre mannen fra Helgeland har egentlig ingen anelse og hvem han snakker til. Han mener plutselig bestemt at de er gamle kjente fra Nord-Norge. Han mener bestemt at Engelbregt Gravning, som derrnne gang gir seg ut for å være Mr. Johnson, egentlig er en gammel forretningsforbindelse, en mann ved navn Kjeldsen .   

Engelbregt Gravning, Mr. Johnson, Hr. Kjeldsen. 

Tre navn på samme person, som ingen om bord egentlig vet hvem er. 

Forvirringen er total – og det er akkurat det Engelbregt Gravning trenger. 

Anders:

Orduna når Southampton den siste dagen i januar 1922. Engelbregt Gravning fortsetter derfra videre til London hvor han sjekker inn på det fasjonable Strand Palace Hotel midt i hjertet av byen. Her blir han værende i flere uker. 

Når han senere ankommer Norge og Kristiania med Bergenfjord i midten av februar er det ingen som venter han. Derfor kan uforstyrret dra rett ut til Svartskog, til den blå-hvite sveitservillaen Uranienborg, Roald Amundsens hjem. Og det er her Engelbregt Gravning låser seg inn, setter koffert i gangen, drar av seg løsskjegget og legger hornbrillene til side. 

Marit: 

På samme tid, inne i hovedstaden, spilles revyen «Fnugg» på Theatre Moderne. Og nederst i avisannonsen for stykket, står det i uthevet skrift: Obs! Roald Amundsen som Mr. Johnsen.

Anders:

I 1923 gjør Engelbregt Gravning kanskje sin siste reise. Den begynner i New York og igjen er målet London. Denne gangen krysser han Atlantern med passasjerskipet Ohio. Han reiser på 1. klasse, som han pleier og igjen er Strand Palace Hotel i London oppført som adressen han skal til. 

I det han ankommer hotellet setter han seg ned og skriver et brev til en av sine brødre: 

Kjære bror. 

Kån hærtil manda. La nå ikke en eneste kjeft få greie på de. Telegraferer dei, når jeg kommer, å ha da den beste vei for mei klar, så jeg kan smette like jem. (…)”.

Men nå begynner det å gå rykter, og de reiser fortere enn han sjøl. I norske aviser trykkes det tegninger om hvordan Engelbregt Gravning kanskje er kledd og beskrivelser fra folk som mener de har sett han: «Nogen trodde han vilde komme som tysk junker med en liten Hitlerbart, og andre viste at fortælle om en sjøsyk norsk dame med stor næse som var set paa baaten fra Hamburg, og atter andre berettet om en mand som var gaat av utenlandstoget i Fredrikshald, og som fik maten op paa værelset og laa for aapent vindu». [AB3] 

Etter oppholdet i London, fortsetter Engelbregt Gravning videre til Berlin, derfra med tog til København. 

Og det er her han blir avslørt. 

Når toget ruller inn til Københavns hovedbanegård tidlig på morgenen 9. november 1923, tar det Engelbregt Gravning en halvtimes tid å spasere til det ærverdige Hotel d'Angleterre på Kongens nytorv.

Og mens han intetanende går gjennom indre by, sprer ryktet om at han er i byen gjennom de samme gatene. v

I hotellets spisesal møter han de første som kjenner han igjen. Byens journalister får nyss om saken. Engelbregt Gravning skjønner alvoret, trekker seg tilbake til hotellrommet, der han tror han er trygg. 

Marit:

I etasjene under kommer det en dansk journalist inn i hotellets resepsjon. Han har fått nyss om at den kjente, norske polfareren Roald Amundsen har ankommet byen med morgentoget fra Berlin, og lurer på om han har sjekket inn på hotellet.

Men resepsjonisten kjenner bare til en norsk gjest på hotellet, nemlig en som kalte seg Hr. Engelbrett Grønning. Feilstavelsen av navnet stopper ikke den ivrige journalisten. Han øyner muligheten for et unikt intervju, og med list klarer han å skaffe seg romnummeret til den omtalte Hr. Grønning. Journalisten løper opp trappene og banker på døren.  

Anders:

 Engelbregt Gravning hører det banker på døra.

Uten å vite hvem det er, så åpner han opp. Foran han står en journalist. Han uttaler at han ikke vil intervjues, men likevel innrømmer han at han er annen enn den han utgir seg for, men skulle helst sett at dette ikke ble kjent. Men det er for seint, og journalisten veit nok. 

Og beskrivelsen sendes som et spesialtelegram til norske Aftenposten, og går rett i trykken.

Dagen etter, 10. november 1923, så kan man lese i avisen at: 

 «Hans haar er graanet sterkt, og hans ansiktstræk er blit bløtere i sine linjer, men de uttrykker endnu en mæktig viljestyrke og energi». I tillegg står det at han har blitt feit.

Når han samme kveld reiser med toget videre til Kristiania, har ryktet om hans ankomst dratt i forveien. Og når toget, tidlig på morgenen ruller inn på Fredrikstad stasjon, hopper norske journalister om bord.  Fra konduktøren får de lurt ut kupénummeret, og når de like etterpå åpner døren til sovekupé nr. 19 ser de han sittende bak avisen. Han har tøfler på beinene, en amerikansk pjekkert henger opphengt på veggen, og som de selv skriver: «han ser brilliant ut og smiler med likesaa hvite tænder som Douglas Fairbanks». Kanskje smiler han fordi selv om han må legge alle korta på bordet, så har han fortsatt et ess i ermet.

Under samtalen med journalistene så tar han plutselig frem kofferten, og finner frem tar et lite rødt pass.

Passet er utstedt til kaptein Engelbregt Gravning i 1922, og det er undertegnet av den norske generalkonsulen i New York og legasjonsråden i London. 

Og når toget ruller inn ved Ljan stasjon, en av stasjonene før Østbanestasjonen. Så iverksettes planen til Engebregt Gravning. Han har nemlig avtalt med konduktøren at han kan slippes av her. Han reiser seg opp, tar på seg pjekkerten, strekker et par kallosjer rundt skoene og plukker med seg paraplyen i den ene hånd, kofferten i den andre. Så stiger han av, og videre inn i en ventende bil, og videre ut til Svartskog. 

Marit:

Samtidig er Østbanehallen fylt med skuelystne journalister og fotografer som venter på 12:20-toget fra København. Toget ruller inn på stasjonen, dørene åpnes og passasjerer og bagasje velter ut, men Amundsen er ikke å se. Skuffet må de vende hjem uten intervjuer eller bilder av polarhelten.

Anders:

Etter dette blir det stille fra Engelbregt Gravning, om hans reisedokumenter noen gang blir brukt igjen er vanskelig spore. 

Det som er sikkert, er at mannen som egentlig skjulte seg bak skjegget og brillene og den formelle eier av det røde passet var en mester i var en mester i å reise inkognito når han trengte det. 

Marit:

Roald Engelbregt Gravning Amundsen var hans fulle navn. 

Hele denne fortellinga er basert på Amundsens egne brev, aviser og gjenstander funnet i Roald Amundsens hjem. 

Men fortsatt 100 år etterpå er det mye vi ikke veit om han. 

Vi vet ikke om alle reisene han foretok seg, nøyaktig hvordan forkledninga så ut eller om han hadde fleire dekknavn. Kanskje ligger svaret på dette mellom permene i det røde passet hans. Da gjelder det bare å få gravd fram det. 

Du har nå hørt siste episode i første sesong av Puslespillet Amundsen, produsert av MiA – Museene i Akershus. 

Men vi jakter fortsatt på nye brikker, så du hører fra oss snart igjen. I mellomtiden kan du utforske Roald Amundsens hjem Uranienborg i sommer og digitalt på amundsen.mia.no. 

Følg oss også i sosiale medier for nye oppdagelser og oppdateringer.