Skaperne

Gjennom livet hadde Amundsen både venner og uvenner, kjærester og ekskjærester. Han hadde forbilder og læremestere. Noen folk var viktige for han i korte øyeblikk, mens andre fulgte han nesten gjennom hele livet, slik som Betty, Laurentius Urdahl og Eivind Astrup. 

Transcript

Copy Transcript Copied

Anders: 

De hadde gått seg vill. Brødrene Roald og Leon Amundsen. Egentlig skulle de krysse Hardangervidda, men nå gikk de bare sirkel. De har allerede mistet sekkene med mat og utstyr. 

Brødrene finner en liten snøskavl, med nok snø til å grave seg litt ned. Gjennom natten snør det, men temperaturen synker. Snøen fryser til is. Når Roald våkner midt på natten og forsøker å røre seg slår panikken inn. Han er innefrosset i en isblokk. Han klarer ikke å røre en tomme. Han frykter det samme har skjedd med Leon, og at de nå ville fryse i hjel i to iskalde likkister. 

Marit:

Du hører på en podkast fra MiA – Museene i Akershus. Jeg heter Marit og jobber med å fortelle våre kjente og ukjente historier. 

I denne sesongen av Puslespillet Amundsen, skal du ikke får høre om ekspedisjoner, polpunkter, minusgrader eller breddegrader, det blir neste sesong. For før vi kommer så langt må vi nemlig forstå det som ligger til grunn for alt som skulle skje seinere.

I denne sesongen graver vi oss ned i fortellingene om menneskene rundt Amundsen – de som formet han – og de han formet. Kollega og fagkonsulent Anders Bache tar oss med til et av disse avgjørende øyeblikkene.

Anders: 

Samtidig som panikken tar Roald Amundsen under snøen ligger en av landets største polarhelter livløs i et lite dalsøkk, 30 mil lenger nord. Det blåser og snør rundt Eivind Astrup, men han merker det ikke lenger. Han har ligget slik i nesten 3 uker nå. 

Roald Amundsen blir reddet. Leon har vært våken, ristet av seg snøen før den frøs, og klart å grave frem sin bror. 

Marit:

Tre dager senere blir Eivind Astrup også funnet. Han har et hull i hodet, i høyre tinning. 

Gjennom livet hadde Amundsen både venner og uvenner, kjærester og ekskjærester. Han hadde forbilder og læremestere, noen folk var viktige for han i korte øyeblikk, andre fulgte han nesten gjennom hele livet. En av dem var Betty. Den eldre svenske barnepiken. 

Anders:

Det er vanskelig å si hvor denne fortellingen egentlig starter. Kanskje begynner den på kaia i Gøteborg i 1866. Her står en kvinne som skal følge Amundsen gjennom livet. Hun skal få et fjell, et hus og nesten en polarskute oppkalt etter seg. 

Marit: 

Den svenske journalisten Mats Carlsson Lennart tar oss med tilbake til 18- og 1900-tallet hvor Gøteborg er en by i utvikling, og hvor ingen ennå hadde hørt om verken Volvo, Liseberg eller folkekjære Håkan Hellström.

Mats Carlsson Lennart: 
Det var før den virkelig store veksten da hun kom dit. Fortsatt ikke en stor by som den var 50 år senere. Da hadde det skjedd veldig mye. Gøteborg hadde havnen hvor svenskene forlot Sverige til Amerika via England. Emigrasjonen fikk Gøteborg til å vokse, siden mange kom dit pga. havna. 

Anders:

Havnen er knutepunktet til verden. Den er viktig, men også dødelig. I flere år har koleraepidemier herjet gjennom verdens byer, tatt liv, skapt kaos, redsel og store tap. Gøteborg har vært hardt rammet. Viruset har kommet seilende inn med skipene. 

Vi vet ikke sikkert, men i dette virrvarret av virus, skuter, hus og folk dette året, står en 28 år gammel kvinne. Johanna Beata Andreasdotter. Hva hun har på seg eller hvordan hun ser ut, hva hun har med seg og hva hun har planlagt vet vi lite om, men vi vet hun er et godt stykke hjemmefra.

Mats Carlsson Lennart:
Hun kommer fra en liten gård i Fjærdås i Hålland, (noe utydelig) …. Vi prater nå 30-35 km sør før Göteborg. Små forhold. Ikke kjempefattig. Hennes far var selveiende bonde. Mange barn, hun hadde mange søsken. Så de hadde ikke et rikt bondehjem. Men de hadde det nok bedre enn de i Småland. Kan ikke si så mye mer enn det. Det forekommer mye emigrasjon fra dette stedet, til tross for at det var økonomisk fint. Fremfor alt til Amerika, ikke Norge. Bare Betty og et par til. Den store emigrasjonen til Norge gikk fra Småland … grensetraktene helt enkelt, til Østfold og Hedmark. 

Anders:

I 1866 er Johanna på reise, sannsynligvis uten at hun vet hvor reisen skal ende. Kanskje kommer hun i kontakt med noen av sjøfolkene, kanskje er det noe som frister henne. Hvordan hun havner om bord på det fullastede seilskipet Constantin vet vi ikke. 

Men vi vet at det kommer til å endre henne. Og at hun aldri kom tilbake hjem, til Sverige.

Kildene er vage, men hvis vi legger dem sammen slik de blir fortalt i bøker, skipsregistre og intervjuer, skjedde det kanskje slik.

Den svære seilskuta Constantin, som denne dagen ligger i havna, er ført av Jens Engebreth Amundsen, med seg har han sin kone, om hun allerede er gravid eller blir gravid vet vi ikke. Men i løpet av reisen føder hun sin førstefødte. 

28 år gamle Johanna, skipper Jens og hans kone Gustava, må ha funnet noe i hverandre, for Johanna ble værende i familien. 

Hun skal ha vært der når deres første sønn, Jens Antonio blir født, hun blir med til Norge, er til stede to år senere når sønn nummer to, Gustav, blir født, og da sønn nummer tre, Leon, kommer til verden to år etter det. 

Og da den fjerde guttungen blir født sommeren 1872, han som får navnet Roald, var hun også der. Kanskje var det hun som klippet navlestrengen – den som nå ligger utstilt ved Roald Amundsens hjem? For blant disse sønnene var det nemlig yngstemann hun skulle få et helt spesielt bånd til, resten av livet. 

Marit:

For Roald og familien var hun ikke Johanna, hun ble Betty. Hun ble barnepiken som fulgte Roald hele hans liv. 

Anders:

Bare måneder etter at Gustava har født sønn nummer fire i 1872, flytter hele familien inn til Christiania. Hovedstaden. Betty er med. Inn i murhuset i Uranienborgveien 9, rett bak slottet, i nærheten av Uranienborgskogen. En av flere skoger som ikke finnes lenger. 

Marit:

Hovedstaden er i stor utvikling på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet. 

Åslaug Midtdal:
Kristiania var en annen by. I 1875 var det rundt 100 000 innbygger, i 1900 var det mer enn fordobling. Da er det mer ulempene ved en by som meldte seg. Trangere, industri, bråk, støy, mindre god luft og at behovet for natur vokste fram. 

Marit:

Åslaug Midtdal, daglig leder ved Skimuseet i Holmenkollen, forteller om en hovedstad hvor husene blir større, gatene bredere og innbyggerne flere. Dette gjorde også at byfolket tok i bruk marka og skogen rundt. 

Men grunnleggende var tanken om naturen som noe positivt. Og man fikk større skille mellom arbeid og fri, at du hadde fri når du hadde fri. Fritida var kort fra lørdagsettermiddag – mandag morgen. 

Marit:

I dag er vi bortskjemte med tilrettelagte turveier, oppkjørte skispor og lysløyper i Oslo-marka. Men gikk du på skitur her på 1880-90-tallet, så det ganske annerledes ut.

Åslaug Midtdal:
Dette var en periode hvor det skjedde mye. Kjempespennende periode i skisportens historie. Mange folk kom ut i marka. Fra et borgerlig fenomen, man måtte ha tid og penger for å komme seg på skitur. Flest menn, men også noen kvinner. Man så det var kvinner fordi det var subbekanter etter skjørtene i snøen. Mye skjedde, deriblant at de store skiklubbene komme. 

Marit:

Gikk du i marka en søndag på slutten av 1800-tallet, kunne du møte opp til 10 000 andre skigåere i sporet. Skitur hadde blitt trendy, og det var mye takket være skiinfluensere som Laurentius Urdahl. 

Åslaug Midtdal:
Laurentius Urdahl var en skiinfluenser anno 1880. Ikke bare gikk han, men skreiv også om det. Og var med på å utvikle. Skriver om mange praktiske ting rundt hvordan gå på ski, som er en del av demokratisering. Og hvordan håndtere ski. 

Marit:

Ikke bare er Urdahl en stor inspirasjon, han skal også bli en nær og viktig venn av Roald Amundsen, som er en av dem som treffes hardt av skibølgen. 

Den snøkledde Nordmarka skal bli en viktig plass for lek og trening for den kommende polarfareren. I sin siste bok skriver Amundsen: 

Jonas:

Hver gang jeg hadde fri fra skolen, fra november til april, vanket jeg på ski i Nordmarken.

Marit:

I 1886 dør skipper Jens Amundsen om bord en skute utenfor Kristiansand. Roald er bare 14 år gammel, og savnet etter faren er stort hjemme i Uranienborgveien, hvor Roald bor sammen med mor, brødre og Betty. 

På denne tiden går Amundsen på skole i nabolaget, men han drømmer seg bort til steder langt herifra. 

I 1890-årene ble det sagt at man visste mindre om polarområdene enn planeten Mars. Og kanskje stemte det. 

Men det var ikke mye i Roald Amundsens liv som tilsa at han skulle bli en av dem som skulle utforske og oppdage verden på denne tiden.

Anders:

21. januar 1889, drar Amundsen på den første lengre skituren vi i dag vet om, sammen med tre venner. En av dem skrev senere at «Nordmarken var endnu et terra incognita for de flesta av os».

Det er sagt at Amundsen er iført en «lodden, fiolett plysjvest». Og som proviant på turen har de kola-kjeks – det nye vidundermiddelet som var blitt populært blant turfolk, og som var kjeks fra kolanøtten full av koffein. En av vennene har også med vafler, og på turen ned til Sundvolden ved Ringerike fikk de se nordlys. 

Og en av vennene til Amundsen skrev: «Inntrykket på oss bygytter var betagende – nordlys, stjernenes mylder, og de tunge, uhyggelige drønn fra isen som sprakk».

Marit:

Samtidig var det flere og flere som fikk øynene opp for Laurentius Urdahl. I lokaler rundt i hovedstaden ble det holdt Skiløpermøter, det ble holdt foredrag, deltakerne diskuterte rutevalg, utstyr og proviant. Erfarne folk fortalte, og interesserte satt i salen.

Marit:

Samtidig som Amundsen bruker mye av sin tid med ski på beina, skjer det også mye i livet til Betty, som skal bli mer og mer viktig for både Roald og de andre Amundsen-sønnene. 

I tillegg til å være barnepike driver hun også en delikatesseforretning i hovedstaden. Her selges frukt, kjøtt og andre varer. Forretningen er en av mange butikker i byen som vokser og vokser. Og i disse årene kommer også elektrisitet, biler og sporvogn. Folk får seg klokke og arbeidstid. 

Året 1893 skiller seg spesielt ut for Roald og hans nærmeste.

Anders:

I februar dette året kommer landets ferske polarhelt til hovedstaden. Eivind Astrup, bare 9 måneder eldre enn Amundsen og hans studievenner, har allerede gjennomført store bragder i isen. 

Året før hadde han deltatt på en amerikansk ekspedisjon til Nord-Grønland. Sammen med ekspedisjonsleder Robert Peary krysset Astrup den nordlige del av innlandsisen, en reise på omtrent 2000 kilometer med ski og hundespann. Etter hjemkomsten til Norge ble Astrup hyllet og som den yngste noensinne, utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Eivind Astrup er populær, og da han i februar 1893 holdt foredrag i Studentersamfundet i Kristiania, hadde Roald Amundsen og hans venner sikret seg plass i salen. Foredraget gjorde dypt inntrykk. Ifølge vennene, dro de og Amundsen rett ut på ski, ut i marka og tilbrakte natten ute etter foredraget. Der ute lå de med tanker, planer og drømmer om livet som polarfarer.  

Marit:

Så skjer det tragiske. Noen måneder senere dør Roalds mor Gustava av en lungebetennelse. Roald er den eneste av brødrene som er i nærheten. Men Betty er også til stede.

Roald er 21 år gammel og foreldreløs. Kanskje er det derfor Betty blir så viktig for ham?

Morens bortgang åpner også opp for nye muligheter. Bare noen uker etter hennes død, setter han seg ned og skriver et brev til Martin Hoff Ekroll, fjellklatrer, forretningsmann og ishavsmann:

Jonas:

«Jeg har allerede fra barnsben af hat stor lyst til at komme med paa en af disse interessante ishavsexpeditioner, men har flere omstændigheder traadt hindrende iveien. Mine forældres ønske, først og fremst, om at jeg skulde studere. For det andet min alder. Nu har derimod forholdene forandret sig. Min fader er død for flere aar siden og min mor – den sidste, der bandt mig til hjemmet – døde for en maaned siden af lungebetændelse. Mine brødre – jeg har 3 og de alle ældre end mig – er, som forretningsfolk, spredte verden over. Jeg staar saaledes alene tilbage og er derfor min lyst il dette foretagende saa meget større.» 

Anders:

Det er sagt at Roald bruker en del av arven etter foreldrene for å skaffe seg en leilighet i et nybygget kompleks i Parkveien, sentralt i byen. Med på flyttelasset er den alltid trofaste Betty. 

Han er 21 år gammel, med egen leilighet, egen tjenestepike, midt i hovedstaden. 

Marit:

Samtidig som dette skjer nede i byen, er Laurentius Urdahl på skitur i fjellet. 

Han går langt og høyt. Han krysser viddene, vinterbestiger fjell, holder foredrag og skriver bøker.

Åslaug Midtdal:

Også var han en av de som starta skiklubber. Ålesund og Fredrikstad skiklubb. Sikkert inspirert av det som skjedde i Kristiania. Mye som blei etablert i skiklubber er lett å se i andre. En forventning om hvordan skiklubber skulle fremstå.

Anders: 

Urdahl er en pioner, han blir viktig for interessen for ski i fjellet og er kritisk mot sportens innflytelse på friluftslivet. 

Det er nå Amundsen blir kjent med Urdahl. De blir fort nære venner, begynner å prate, drømme og planlegge. 

André:

"Efter sine forældres død hadde Roald arvet saameget, at han ikke behøvde at tænke paa morgendagen. Han hadde leiet sig en ungkarsleilighet i Parkveien, og her hadde han sin gamle barnepike Betty til at stelle for sig."

Anders: 

I leiligheten i Parkveien dannes nye planer. 

André:

"Fra nu av var Roald og jeg nesten daglig sammen. Dels paa min hybel, men hyppigere nede i hans koselige ungkarsleilighet. Hvor godt erindrer jeg ikke disse aftener i den dæmpede belysning, naar vi sat der makelig og røkte parfymerte cigaretter og talte om den forestaaende tur og om alle vore fremtidsplaner ... Hvor vi bygget luftslotte, mens vi sat der og røkte og pratet slike høst- og vinterkvelder! Herlige slotte deroppe i drømmenes rike."

Marit:

Mens guttene drømmer, tar Betty vare på dem og serverer grøt i leiligheten. 

Urdahl representerer på mange måter det som trekker Amundsen ut i verden, mens Betty er Roalds trygge havn. 

Anders:

Gjennom vinteren blir Amundsen med Urdahl på flere turer i Nordmarka, og i desember 1893 drar de til fjells. Sammen med dem er den felles kompisen, Vilhelm Holst. De skal gå over Hardangervidda: Fra Mogen i Telemark, til Eidfjord i Hardanger. 

Heldigvis drar de til et fotostudio i byen før avgang. Her stiller de seg opp med ski og utstyr. Vindtette anorakker inspirert av dem Nansen hadde brukt på Grønland, reinskinnssoveposer på ryggen. Små stearinlysholdere på magen. Strikkeluer og fingervanter. På et annet bilde poser de liggende på siden med pipa i hånd, stirrende i kamera. 

Åslaug Midtdal:

 For det første ser de råkule ut. Det gir jo influenserbegrepet mening. De har enkelt skiutstyr. Binding med enkel tåstropp. Der kommer Amundsen til å bruke mer avansert seinere. Man diskuterte utstyr heftig. Bindinger og hvordan de skulle sitte og sånn. 

Marit:

Men turen blir ikke like vellykket som bildene og utstyret som Åslaug Midtdal ved Skimuseet beskriver.

Anders: 

De sliter med dyp snø, tøft vær, og særlig Amundsen skal ha vært så utslitt i noen bakker at han fikk kramper i beina. Etter sju dager på tur er de kraftig forsinka, så Urdahl bestemmer seg for å fortsette alene, mens Amundsen og Holst drar tilbake til hovedstaden. Men turen setter spor. 

Marit:

I beretningen Urdahl skriver 3 år senere, omtaler han ikke Holst og Amundsen med deres egentlige navn. Han sier han er på tur med «Doktoren» og «Nordpolsfareren». Så allerede etter sin første tur i fjellet har Amundsen fått et passende kallenavn. 

Marit:

Seinere drar han til sjøs med flere skuter, han drar over Nordsjøen til Liverpool, til Dakar og til Frankrike. Vi vet ikke hva Betty gjorde mens Amundsen farta rundt i verden, men vi vet at de to hadde kontakt, og at Betty bodde andre steder i byen før hun og Amundsen flytta sammen igjen senere.

Anders:

I 1896 drar Amundsen også tilbake på Hardangervidda. Denne gang uten Urdahl og Holst, men med sin to år eldre bror Leon. 

De pakker skinnluer, ulltøy og reinskinnsovposene. Anorakker, briller og kart og kompass. Så setter de seg på jernbanen til Kongsberg.

På veien mot Vidda er også toppen av Gaustatoppen et mål. Bare seks år tidligere hadde Laurentius Urdahl og en kamerat blitt de første til å vinterbestige toppen. 
 
 I sin beretning av turen etterpå, syntes Amundsen det var for overflødig å ha med beskrivelser av utsikten på toppen. 

De går videre, overnatter på gårder og setre. Og byguttene blir møtt av en voldsom gjestfrihet:

Jonas: 
 
«Det er en sjelden gjæstfrihed, man træffer hos disse Fjeldbønder. De rømmer gjerne sine Sende for at overlade dem til sine Gjæster. Hvor godt det gjør efter en anstrengende Dag at komme ind til disse Mennesker. Det er ikke stort de har at byde paa; men naar man merker at det kommer fra Hjertet, smager det godt ligevel»

Anders:

12. januar, kl. sju om morgenen er de klare for å gå videre opp på fjellet. På ryggen har de 15 kg hver med utstyr og proviant. De har mat for åtte dager. De sjekker kompass og kart, men sikten blir raskt dårligere. Likevel kommer de seg til Sandhaug.

Selve turisthytten er stengt, men de kommer seg inn gjennom vindu på en steinbu som står like ved. 

De blir liggende værfaste et døgn, og når de forlater hytten dagen etter møter de på trøbbel. Uværet kommer. De forsøker å snu, men sporene er føyket igjen. Temperaturen er rundt -25 grader. De søker ly ved en steinvarde. Morgen etter har det løyet. De går opp på nærmeste topp: 

Jonas:

«Vi fik en Solopgang at se, saa skjøn, som vi vel sent skal glemme. Stille og rolig laa Vidda. Den hvilte sig du efter gaarsdagens Anstrengelser og samlet nye Kræfter til fortsatte Angreb. Hvor vidunderlig Skjøn Guds Natur er selv om den blot bestaar af Is og Sne! Purpurrød kom Solen op og farvet disse mangfoldige Toppe gyldne. Vildt var det Landsskab, der laa for os; men man skal lede længe efter at finde skjønnere». 

Anders:

Nede i dalen ser de en reinsdyrflokk som beiter. Idyll. 

Men så kommer uværet over dem. De søker ly under en skrent. Der blir de liggende i 18 timer. Våte, kalde og forblåste. Når vinden løyer går de videre. Men de har mistet kontroll. De går i ring. 
 

Neste natt må også tilbringes under stjernene. Når de legger seg til rette under en liten snekam den natten er de ennå optimistiske, men i løpet av natten begynner det å snø og temperaturen synker. Når de senere skal finne sekkene igjen er de borte. Brødrene leter i tre timer, men sekkene med mat og utstyr finner de aldri igjen. 

Jonas:

«Dette var trist. Paa Vildspor og uden Mad paa Hardangervidden. Vi skjønte, hvad dette vilde sige. Vi fik bede Gud om Hjælp og selv gjøre, hvad vi kunde.» 

Anders:

De famler rundt på Vidda i villspor, uten mat eller drikke.  Dagen etter mister de nesten hverandre også. I dårlig sikt har de forvillet seg inn i kupert terreng. Leon går foran, Roald bak. Men plutselig forsvinner Leon. 

Jonas:

«Jeg braastansede. Jeg skjønte hvad der var paafærde. Han var gaat udfor et Stup. Jeg stod og lyttede; men alt var stille.»

Anders:

Leon har gått utfor et nesten 20 meters høyt stup. Men det gikk bra. Takket være at han landet på soveposen han hadde på ryggen.

Når kvelden kommer graver de seg ned i snøen for å få litt ly. Men igjen snør det kraftig om natten. Og temperaturen faller. Snøen fryser til is. Når Roald våkner, slår panikken inn. Han er begravd.

Jonas:

«Jeg kunde ikke engang flytte mig en tomme. Jeg var praktisk talt innefrosset i en isblokk.»

Anders:

Heldigvis er Leon ikke i samme situasjon, han ser beina til Roald stikke ut og graver han frem. 

Brødrene beveger seg i livsfare dag og natt. 

Men de når tregrensen, som betyr at de har kommet seg ned fra vidda. 19. januar, fem dager etter at de forlot Sandhaug. To dager etter at de mistet all maten, finner de en steinbu med høy. De kryper inn og sovner. 

Morgen etter ser de en annen skikkelse på ski foran dem. Det er Nils Argehovd, fjellmannen som bodde ved sin går Argehovd, like ved Mogen. Brødrene roper og vifter. Nils går dem i møte. 

Det var da de forstod at de hadde brukt den siste uken på å gå i ring. De var tilbake på Mogen. 

Marit:

Men hjemme er de bekymret for brødrene. Venner og familie i Kristiania frykter det har gått galt. Det planlegges en redningsaksjon. Vi vet ikke hva Betty tenker, men det kan være hun også bekymrer seg. Eller ikke. 

Urdahl skriver om dem i avisen.

André:

«Fra de to savnede Skiløbere, 

Brødrene Roald og Leon Amundsen, har man endnu ingen Underreting faaet. En tredje Broder er reist ud for at søge efter dem»

Marit:

Og det er her skjebnene knytter seg sammen, for akkurat samtidig som Roald Amundsen redder seg ned fra Hardangervidda og begynner et liv i snø og is, så velger Eivind Astrup å avslutte sitt.  

Helten, som er en av personene som har satt liv i drømmen og planene til Roald Amundsen, har tatt et fatalt valg. 

Den litt eldre Astrup er på denne tiden en av de mest erfarne polarfarer i verden. Hjemme etterlater han planer om ekspedisjonsplaner til både Nordpolen og Sydpolen. Men det er ett eller annet som gjør at han ikke ønsker å realisere dem. På slutten av året drar han til Hjerkinn Fjellstue. 3. juledag tar han med seg skiene, sekken og forlater fjellstua, han går omtrent fire kilometer. Finner et lite dalsøkk. 

Anders: 

Det er nesten som om Eivind Astrup reiste til verdens ende … og over kanten.

Jeg har vært her flere ganger. Gått turen Astrup gikk. Fra Hjerkinn Fjellstue, over vannet, over de små toppene. Til det lille dalsøkket. Jeg må innrømme at når jeg har vært der har jeg lukket øynene, og da er det nesten som jeg ser han for meg. Kan nesten høre skiene. 

Jeg har sittet der han sluttet turen den dagen. Satt skiene mine oppimot samme stein. Jeg har hatt den samme utsikten. 

Jeg har lagt meg ned der han ble liggende. 

For Eivind Astrup dro hit for å avslutte alt. Senere samme dag hørte nabokona fra gården like nedenfor et skudd. 

Det tok tre uker før han ble funnet. 

Marit:

Men heltene våre, de lever videre. 

Hjemme hos Amundsen på Svartskog står ennå to portretter av Astrup på arbeidsværelset. Vi vet også at Amundsen hadde et bilde av han på innsiden av skipskista, og ikke minst oppkalte et lite nes i Antarktis etter han.

Laurentius Urdahl og Amundsen holdt kontakt gjennom livet, og brev fra Urdahl ligger ennå igjen hjemme hos Amundsen.

Og Betty. Hun ble foreviget i Antarktis. På hjem hjem fra Sydpolen  i 1912 oppkalte Amundsen et fjell etter henne. Et lite, men vakkert fjell. Og varden de bygde på Mount Betty, som det offisielt heter står der ennå. 

Men Betty kom aldri til fjellet sitt. Så Amundsen sørget for at fjellet kom til henne. Han tok med en stein, som ennå har en fast plass, på en liten krakk hjemme hos Amundsen. 

Outro:

Du har hørt en podkast fra MiA – Museene i Akershus. Vil du vite mer om Roald Amundsens hjem og alt vi oppdager i huset? Følg oss på Instagram, Facebook og sjekk ut den innholdsrike nettsida vår. Og likte du det du hørte? Tips gjerne en venn eller fem om podkasten. 

I denne episoden har Anders Bache og Marit Gjermundrød gjort research, intervjuer, manus, klipp og lyd.

Sitatene fra Roald Amundsen er lest av Jonas Nordby, og sitatene fra Laurentius Urdahl er lest av André Brunvoll.