Bestepappa

På skrivebordet til Roald Amundsen står fotografier av to unge jenter. Amundsen kalte dem Kakonita og Camilla. De kalte han bestepappa.

Transcript

Copy Transcript Copied

Jentebarn:
"Kjære bestepapa min
 kan du kome snart hjem til meg jeg venter på dig
 vi danser vær dag
 mange hilsen fra din Nitta"

Marit: 
Hvordan forteller man en historie fra fortiden? 

Camilla Thorogood: 
It was a mystery to the family, and one we'll never solve.

Marit:
Og er det mulig for oss i dag og helt forstå noe som skjedde for 100 år siden? 

Tom:
Det var et underlig forhold egentlig.

Marit.
For 100 år siden bodde det to små jenter hjemme hos Roald Amundsen. Men de var ikke hans egne døtre.

5 år gamle Nita og 12 år gamle Camilla kalte Amundsen for Bestepappa.

Historien har blitt fortalt før: noen ganger slik Amundsen oppfattet den, noen ganger slik jentene opplevde det. Den gir oss innblikk i både Amundsens privatliv, men også livet til to små jenter og en kontekst som kanskje er vanskelig for oss å forstå i dag.

Historien om Nita, Camilla og Amundsen er spesiell og unik.  Ofte er historien tolket av mennesker som verken levde i den tida eller kjente disse menneskene. 

Du hører på en podkast av MiA – Museene i Akershus. Jeg heter Marit og jobber med å formidle våre kjente og ukjente historier. I denne episoden skal vi forsøke å fortelle om Roald Amundsens tid som bestepappa, og prøve å forstå hvorfor denne historien kan være så vanskelig å fortelle.

Marit:          
Anders, hva går egentlig denne historien ut på?   

Anders:
Kort fortalt, er det historien om to jenter som Amundsen tok med hjem fra Maud-ekspedisjonen, og som bodde i huset hans i nesten 2 år. 

Marit:
Men Amundsen hadde jo ikke egne barn, så at han som en voksen middelaldrende mann tar med seg to små jenter hjem til et øde hus på Svartskog, føles kanskje litt ubehagelig i dag?  

Anders:
 Ja, det er akkurat det som er så vrient. For denne historien må forståes i den tiden det skjedde. Og verken du eller jeg levde da, og verken møtte jentene eller Amundsen, noe som gjør det ekstra vanskelig å skjønne det hele. 

Marit:
Okei, men vi gjør et forsøk. Ta oss til begynnelsen. 

Anders:
Det hele starter på Maud-ekspedisjonen. Under ekspedisjonens tredje vinter, ligger polarskuta Maud innefrosset ved Kapp Serdsje Kamen, ved den sibirske siden av Beringstredet.  Til nå har året vært kaldt og rolig. Isen har vært vanskeligere enn Amundsen hadde håpet på, for ennå har ikke Maud begynt driften over selve Polhavet, og nå er de midt i sin tredje polarnatt. 

Mannskapet om bord teller nå bare fire menn. Amundsen, Oscar Wisting, Harald Ulrik Sverdrup og Genadi Olonkin. Men likevel er det folksomt i og rundt Maud.  Lokale handelsfolk og tsjuktere kommer ofte på besøk. Tsjukteren Kakot er en av dem. Første gang han kommer om bord er høsten 1920. Ryktene sa ikke godt om han, men Amundsen lot seg imponere.  

Kakot blir etter hvert en av mannskapet. Og etter 3 uker drar han av gårde for å besøke noen slektninger som holder til i en teltleir et stykke unna. 2. januar 1921 er han tilbake.  Og med seg har han et lite barn . Sin lille, syke datter, som han ønsker at Amundsen og de andre skal ta hånd om.

Det er i hvert fall slik Amundsen beskriver det.  

Marit: 
Hva mener du? 

Anders:
For Amundsen gjør det ikke enkelt for oss, for han forandrer versjonen av dette møtet flere ganger. 

I avisene i ettertid blir han sitert på at Kakot gladelig ville kvitte seg med datteren sin og ba Amundsen om å ta barnet fra det kalde nord og oppdra det på hvit manns vis. "Han gav mig barnet som en present". 

Men i sin egen bok, Mitt liv som polarforsker, fra 1927, skrev Amundsen at han måtte overtale Kakot for å ta med Nita på turen til Seattle. 

Marit:
Kan det være at Kakot tenkte at Amundsen kunne gi Nita et bedre liv enn han selv kunne? 

Anders:
Det er et veldig godt spørsmål. Han var i en vanskelig situasjon. Han var alenefar, med dårlig rykte i røffe omgivelser. 

Anders:
Ifølge Amundsen var hun svært tynn og hadde eksem med flere store sår rundt på kroppen. De vasket henne med en blanding av tjære og alkohol, og Amundsen innrømmet senere at hadde lite erfaring barnevask: 

Jonas (sitat fra Amundsen):
"Hun kjempe imot som en ung demon, jeg visste lite om hvordan man vasker barn, kanskje skrubbet jeg henne for hardt. Jeg måtte rope på de andre om bord". 

Marit:
Veit vi mer om hva Nita syntes om det nye livet om bord på Maud? 

Anders:
Vi vet ikke hennes egne tanker. Men en av mannskapet beskrev henne som: "en liten, forfrossen, forskræmt pike paa omkring 5 år, som forsvandt i en av de store kurvstoler, og som ikke turde å si et ord, men bare saa paa os med store brune øine". 

Marit:
Mannskapet gir henne klær, lager noen små solbriller, sko og votter og en reinskinnsdrakt med hette. Om natten sover hun i lugaren til Amundsen. Alle om bord venner seg etter hvert til en ny hverdag. For Nita er det en helt ny verden.

I dagboken skriver Amundsen oftere og oftere om henne.   

Jonas (sitat Amundsen):
«…. Hun ær en pussi liten onge- gresselig stygg – frykteli usjikkeli, men ytterst komisk. Vi kappes åm å sjemme henne bort. Hun går alt i huse å jør sei mærkeli nytti me sine 4 a 5 år. Hun vaskes vær aften, åver hele skråtten. Når hun så ær færi å fint frisert kåmmer hun ut i byssa får å vise sei får «bestefar» ..» 

Marit:
På under tre uker så skal Nita ikke bare ha lært seg ordet "bestefar", men også begynt å kalle Amundsen for det?

Anders:
Her må vi huske at dette er Amundsens ord. Vi vet ikke hvordan den 5 år gamle Nita egentlig opplevde dette. Vi har ikke hennes versjon.   

Jonas (sitat  fra Amundsen):
20 mars: «Hun går alt og gjør seg mærkelig nyttig. Kakonitta – min lille pleie datter – ær mei nå helt hengiven. Jei, tror hun elsker «bettepappa».

Jonas (sitat fra Amundsen):
"I emd ve 4 tiden kåm W. tilbake fra Østkap å brakte en a Carpendale`s døtre me. Hun ær en jennem søt pike, stille å roli å dærtil ganske pen. Ca 10 år. De ær min mening å senne henne jem me Kakonita å få dem begge vel åppdradd"

Marit:
Etter hvert blir de også enda flere om bord på Maud. 19. april 1921, kommer Oscar Wisting tilbake fra en sledereise fra Østkap, der han har besøkt handelsmannen Charles Carpendale. Med seg på sleden sitter en av Carpendales 9 barn, en 11 år gammel jente, som Amundsen gir navnet Camilla. 

Jonas (sitat fra Amundsen):
«… Lille frk. Carpendal – hun ær fårresten meget stor får sin alder – har jei jit navne Camilla. Dette ær så nær jei kan kåmme hennes tsehutschernavn. Dette dær åversat – betyr: «Lille fitta» kan jo i å får sei være utmærket, dåg ville vel mine venner å bekjenntte føle sei en smule beklemt når hun introduseres»

Marit:
Ofte snakker man om Nita, Camilla og deres felles historie. Men man kan vel også se for seg at de opplevde denne tiden forskjellig?  

Anders:
 Ja, det er et viktig perspektiv. Historien til Nita som var 5 år, og som hadde mistet moren sin og på mange måter blitt ført til Amundsen av sin far, er ganske annerledes enn Camilla som er 11 år, har forlatt en stor søskenflokk og blitt hentet ut. 

Camilla: 
Camilla was my favourite aunt.

Marit:
Dette er Camilla Thorogood. Moren hennes var søsteren til Camilla Carpendale, og Camilla, som vi hører her, er dermed niesa til, og også oppkalt etter, sin tante Camilla. 

I dag bor hun i den lille byen Tofino på vestkysten av Canada, ikke langt fra Vancouver. Hun forteller om en tante som snakka lite om Amundsen. Det meste hun veit om jentenes tid med den verdenskjente polfareren, har hun fra moren sin.

Camilla:
I don't know why Camilla never talked about it. It's a mystery in our family, and one we'll never solve.

Marit: 
I motsetning til Camilla, snakka Nita gjerne om Amundsen. Hun samla på bilder og             avisutklipp i åra som fulgte.

Camilla:
Nita was really proud.

Marit:
Det er tydelig at Nita og Camilla forvalta minnene av tida med Amundsen forskjellig. De to små jentene opplevde nok også møtet med Amundsen i 1921 på hver sin måte.

Anders:
En måned etter Camilla kom om bord, har Amundsen besluttet å forlate isen. Han vil dra i forkant til Seattle og senere til Norge. Og med seg vil han ha med Camilla og Nita.  

I et brev til sin bror forklarer han:

Jonas (sitat fra Amundsen):

"De ær meningen å la Camilla få ca. 5 års åpdragelse å da vesentli i den praktiske linje lesning, skrivning alle hånde husarbeider å sunnhetspleie."

Anders:
Med Nita er derimot planene annerledes:

Jonas (sitat fra Amundsen):

"Cakonita blir jemme å åpdraes til hygg & nytte får "bettepappa" på hans gamle dage."

Anders: 
Turen går fra Maud til Østkapp, til Nome i Alaska og videre til storbyen Seattle. Om kvelden 4. juli går Nita, Camilla og Amundsen i land i Seattle. 

Marit:
For jentene er det et møte med enda en ny verden. Seattle har de siste årene opplevd en enorm modernisering. Husene har blitt høye, innbyggerne har blitt flere og på kaia står journalister og fotografer og venter på dem. 

Amundsen og jentene er et ettertraktet motiv og deres ankomst har blitt annonsert i avisene på forhånd. Jentene blir innlosjert hos velstående nordmenn som har etablert seg i byen. Og de møter Elise Wisting. Hun er konen til Oscar Wisting, en av Amundsens mest betrodde ekspedisjonskamerater, og mens han ennå passer på polarskipet Maud, blir Elise en sentral person for Nita og Camilla. I et brev beskriver hun dem: 
"Det er de to nydeligste smaapiger, den eldste Kamilla, saa rolig, vakker og snil, den lille Kakonita saa vildter. Jeg tror vi skal finne ut av det med hverandre.»

Anders:
Sammen tilbringer de resten av året i Seattle. De drar på kino, ser fyrverkeri, fornøyelsesparker og dyreparker. I dyreparken, Woodland Park Zoo i Seattle, er jentene sammen med både Amundsen og Elise Wisting, men også to andre som skal bli viktige i denne historien. Nemlig Haakon Hammer og hans daværende kone Adelaide. 

Marit:
Jentene kommer til å kalle dem onkel og tante.

I dyrehagen i Seattle blir de også møtt av fotografer og journalister. Jentene blir fotografert. Til og med øyeblikket når de blir satt på ryggen på en elefant blir foreviggjort. På bildet ser det ut som Camilla smiler, Nita ser redd og skeptisk ut. Som en storesøster har Camilla tatt armen rundt lille Nita. På hver sin side av elefanten står Amundsen og en dyrepasser. Ingen holder jentene. 

Anders:
I Seattle feirer de jul, fullt av gaver, mat og sukkertøy. Vi vet ikke mye om hvordan jentene syntes det var, men noe vet vi. For det finnes et avisintervju med Camilla fra denne tiden. Bare to dager etter da kom til Seattle kom en journalist på besøk i villaen der jentene bodde. Hun tar med Camilla på bytur. I to timer vandrer de langs butikkvinduer og trafikk. I avisen bli Camilla presentert som en attraksjon – som noe fremmed. Og artikkelen sier nok mest om hva journalisten trodde Camilla følte og tenkte. Der står det at Camilla liker is, men er nølende til melk. At hun slikker av saltet på peanøttene, men lar selve nøtten være. At hun ikke skjønner seg på andre kvinners sminke og klær. At hun insisterer på å ha den pelskledde, lange kappen hun bar over kjolen, kneppet helt opp. Når de går forbi en gullfisk i bolle, som står i et vindu, begynner visstnok Camilla å smile. Hva hun tenker vet vi ikke. 

Marit:
Det må ha vært heftig for 5 år gamle Nita og 12 år gamle Camilla å bli kasta inn i et mediesirkus de aldri har erfart tidligere, i en verden de ikke tidligere har opplevd, med noen mennesker de ikke kjenner. Men i det minst hadde de hverandre. 

Anders:
Ja, vi vet at de passa på hverandre. Og vi vet at Camilla fikk mye ansvar, og at Amundsen også kunne være streng. Og at ingen av jentene likte å bli irettesatt. Amundsen mente de var som "våx i jærte". Hver kveld i Seattle hadde Camilla ansvaret med å vaske Nita. En morgen Amundsen oppdaget at hun ikke hadde vasket henne kvelden før, da reagerte han:

Jonas (sitat fra Amundsen):

 "Jei sa alvårli til henne, at de ikke måtte jenta sei. Tårene kom strax frem ."

Marit:

I tillegg til at de var ulike, behandlet Amundsen dem også forskjellig. Han uttalte jo at Nita var den som skulle være hos ham resten av livet og passe på han når han ble gammel, mens Camilla bare skulle til Norge for utdannelse.

Anders:
Det slo meg da jeg gikk igjennom fotografiene fra dyrehagen i Seattle. Jeg vet ikke om det er det tilfeldig eller bevisst, men på alle bildene er det en tydeligere nærhet mellom Amundsen og Nita, mens Camilla er litt distansert: enten står hun litt i bakgrunnen eller på siden, mens Amundsen holder Nita i hånda, har henne på fanget. På et av bildene går Nita og leier i hendene til både Elise Wisting og Amundsen, mens Camilla går litt på siden. Men det kan jo kanskje være så enkelt, som at det er mer naturlig å leie og ha en 5-åring på fanget enn en 12-åring.

Marit:
Like over nyttår 1922 fortsetter reisen videre for den lille «familien». Nita, Camilla, Amundsen og Elise Wisting går om bord på toget, på vei til New York, på andre siden av landet. 

Når de ankommer New York, tar de inn på Hotel Pennsylvania. 22-etasjer høyt rager det i storbyen med sine 2000 rom. Jentene tviholder i dukkene de har fått når de blir møtt av journalister på vei inn til hotellet.  Amundsen skryter av jentene og gjentar at Nita skal bli boende permanent i Norge. Camilla bare for noen år. 

Etter fire dager i New York, går jentene om bord i passasjerskipet DS Stavangerfjord sammen med Elise Wisting, Amundsens gode venn Hermann Gade, og hans kone. Roald Amundsen selv blir igjen i Amerika.

Anders:
Og heller ikke her er det godt å vite hva jentene egentlig tenkte og følte om det som skjedde. 

Marit:
Da Stavangerfjord ankom Bergen, var de lokale journalister på plass. En av dem kom også inn i lugaren. 

"Vi blev vist in i Lugaren, hvor lille Kakunita laa syg af en Forkjølelse, hun paadro sig i Newyork. Hun har et typisk Eskimofjæs, men en Hud, som mere end en af Byens Damer vilde misunde hende. Trods sit store Alvor fik vi efter en del Prat ed hende et Smil og et gemytlig Haandtryk til Farvel. Camilla er en meget vakker Pige – en Blanding af Eskimo og Australier. Hun taler en pikant Blanding af Norsk og Engelsk. Efter en Tur paa Land igaar udtate hun, at hun slet ikke syntes, at Bergen var nogen pen City – Chicago og Newyork var større, syntes hun"

Ifølge Elise Wisting savner Camilla sitt hjem, sin familie. Det hun er vant med. Hun uttaler at jentene allerede oppfører seg som små damer, som er med Amundsen på banketter og middager.

Marit:
Når de ankommer de Kristiania blir de igjen møtt av byens journalister og fotografer. De kan rapportere om at Camilla virker "lidt forknyt ved al den opmerksomhed".

Marit:
Hvordan bodde jentene hjemme hos Amundsen? 

Anders:
Sidebygningen til Uranienborg, Amundsens hjem, som var full av ulike klær og en gammel sveivegrammofon blir jentenes lekestue. I hovedhuset, opp trappen, til venstre, i motsatt ende av Amundsens soverom, ligger enda det som var deres soverom.. I dag er det tomt for jentenes ting. Det eneste som står igjen fra deres tid er en vask på veggen og en gulmønstret tapet. Men ut av vinduet er utsikten ennå den samme, vannkanten, stranden og Bunnefjorden. 

Marit:
Nå blir jentene introdusert for enda noen nye personer: Roalds bror Leon og hans kone, Aline. De skal ta vare på jentene ute på Svartskog frem til Roald Amundsen kommer. 

Fra Amerika har Leon allerede mottatt nøye føringer fra Roald om hvordan jentene må behandles: 

Jonas (sitat fra Amundsen):

"Du må endeli passe på, at den som skal stelle dem, blir gla i dem. Uten de – nytter de ikke. Å framfåralt snak ikke hårt til dem. De ær ganske unødvendi. Å slå dem ville være en fårbrydelse. Jei vet dere alle vil bli frykteli gla i dem. Skaf dem goe lauparsko eller beksømstøvler så di alltid ær tørre på føttene. De er meget vikti, da de har let får å bli fårkjølet.».

Anders:
Så, endelig, noen uker senere kommer Roald Amundsen hjem til Norge. Hjemme på Uranienborg møter han igjen Nita og Camilla, men Amundsen blir ikke lenge, etter et par uker drar han til Amerika, og videre nordover mot isen. Og kommer ikke tilbake før 20 måneder før han kommer tilbake.

Marit:
Hvordan var det for jentene å bo på Svartskog? De må jo ha vært der uten Roald Amundsen var til stede?

Anders:
I det norske julehefte "jul i vesterland" fra 1931 forteller Nita fra tiden i Norge. : " Han var snild, omtænksom, og var meget morsom, men var ogsaa streng naar det gjadt hans opsatte regler. Han var snild ogsaa mot dyr. Kaptein Amundsen vilde aldrig at vi skulde gaa med vaate føtter, og han gjorde alt han kunde for at vi hadde det godt. Ordet morosam passer godt paa kaptein Amundsen, særlig naar han ved flere anledninger holdt moro med Camilla og mig. Ved første jul i Norge, kunne vi ønske alt vi vilde ha, og vi fik det. Huset var hvitmalt og hadde 10 værelser. To ældre kvinder styrte huset. Naar Amundsen var hjemme brukte han hver søndag at lage icecream".

Hun nevner at de var på ski og sledetur på vinteren og bade og plukket blomster og bær om sommeren. 

Noen år senere, i 1944, holdt Nita foredrag om livet sitt, og i den norsk-amerikanske avisen Nordiske Tidene ble det referert fra det hun sa. Hun omtalte turen til Norge som «det store eventyr».

Hun fortalte om en skipsklokke i trappeoppgangen som Amundsen pleide å vekke dem med, om et besøk hos kongefamilien på slottet, og om vennene i Norge.

Det meste av tida ble jenten tatt vare på av tjenestepikene Emilie og Olava, Amundsens brødre og deres familier, samt Elise Wisting som bodde i Horten. 

Marit:
De hang jo mye med voksne da de bodde på Svartskog, men fikk de noen venner på Svartskog på deres egen alder? 

Anders:
Ja, 1.november 1922 begynner de på den lokale skolen her på Svatskog. De imponerer lærerne med gode språkkunnskaper, og så fikk de venner. særlig fire venniner på Svartskog blir viktig

Tom: 
Det var leking, og så var det turer i skogen.

Marit:
Dette er Tom Svendsen. I likhet med Camilla og Nita, var Toms mor Kari også barn på Svartskog på 1920-tallet. Hun gikk i klasse med jentene da de bodde hos Amundsen.  

Tom:
Det var leking, og så var det ikke så mange spørsmål rundt det. Merkelig nok, for det var jo et underlig forhold.

Marit:
Det må ha vært en befriende for Nita og Camilla å bli kjent med barna på Svartskog. Som behandlet dem som barn og ikke noe mer.  

Anders:
Det er en ganske stor kontrast fra medieoppmerksomheten de hadde fått fra nysgjerrige journalister.

Marit:
Til jul sender jentene brev til «bettepappa», som strever med å lykkes med sine arktiske flyvninger.  Brevene er i dag oppbevart på Nasjonalbiblioteket. 

Jentebarn:
«Kjære Bestepapa

Glædelig jul og godt nyt aar ønske dig. vi er flinke og snille smaapiker og har haft det morsomt i julen. Emilie Lava tante Malfred onkel gustav gjør det hyggli for oss og vi er så glade i dem. vi har fot mang pene presenter presten var hær og døbte så nu er vi kristne mange"

Marit:
Tante Malfred og onkel Gustav er Amundsens svigerinne og bror. Emilie og Lava er tjenestepikene i Amundsens hjem, Emilie og Olava. 

I disse brevene får vi et inntrykk av at Nita og Camilla bare skriver om sitt nye liv, men veit vi noe om hva de tenkte om sine egne biologiske familier? 

Anders: 
Camila nevner at hun har fått brev fra sin far. Nita skriver også i brev til Amundsen at han må hilse Kakot. Men 23. januar 1923 oppstår det en litt merkelig situasjon for jentene. Da sitter de inn på Victoria Kinomatograf på Karl Johans gate i Oslo. Og sammen med resten av publikum i salen, som besto av både kongen, regjeringen og slekt og venner av ekspedisjonens medlemmer, var de kommet for å se premieren på filmen fra Amundsens ekspedisjon. Den som fikk den krøkkete tittelen: "med Roald Amundsens nordpolsekspedition til første vinterkvarter".

Og det som blir spesielt er at i filmen så finnes levende bilder av både Kakot, Nitas far og familien til Camilla. Og akkurat det vil jeg tro kan ha vært en merkelig opplevelse for disse jentene. Avisene rapportererer om at jentene "Kunne et kort øyeblikk glede seg over å se sine familier". Om det er jentenes egentlige oppfatning eller journalistene som snakker på vegne av jentene er ikke godt å vite.  

Marit:
I romjulen 1923 forandres tilværelsen for jentene enda en gang. 

Da har jentene bodd nesten to år på Uranienborg, men sammen med han de kalte "Onkel Haakon", Amundsens forretningspartner Haakon Hammer, og konen Adelaide, drar de denne vinteren til Danmark. Her blir jentene innrullert ved «Marie Mørks skole og hjem», en kostskole i Hillerød, nord for København. 

Marit:
Vet vi hva de tenkte om å igjen forlate Norge?

Anders:
I et halvt år bor de i Danmark, før de forlater menneskene der. Og drar tilbake til Norge. men da er Amundsen lite stede, han er i økonomiske vansker og samarbeidet til hans bror Leon, som også var hans største kreditor, brøt sammen. 

Dermed, for å si det forenklet, hadde Amundsen verken penger eller barnevakt. Men ennå hadde han store planer om å dra mot Nordpolen. 

Marit:
Så hvordan løste Amundsen dette?

Anders:
Løsningen ble Elise Wisting. 20. september 1924 flytter jentene fra Uranienborg til Horten, der de blir boende noen måneder.  

Marit:
Det må jo ha vært forferdelig å skilles fra jentene? 

Marit:
Ja, basert på det han har skrevet tidligere i brev og dagbøker, kan man jo tenke seg at det må ha vært hjerteskjærende å ta avskjed. Men selv i dagboken sin fra denne dagen, 20. september 1924, nevner han ikke jentene. Og han nevner dem nesten ikke i brev eller andre papirer fra denne tiden. Men utad opprettholder han den rasjonelle, vitenskapelige tilnærmingen.  

Til avisen Tidens Tegn uttaler han: 

Jonas (sitat fra Amundsen):

"– Det var nu et eksperiment det ogsaa. Ser De, folk oppe i Nome og paa de kanter vil ikke indrømme at eskimoerne er utviklingsdyktige, det er en gjengs forestilling at de bare kan heves til et visst nivaa – dit og ikke lenger. Man tar feil, man har aldrig gjort et ærlig forsøk, aldrig tat eskimoerne ind til sig og latt dem forstaa at de er likeverdige mennesker – skapninger av samme oprindelse og med samme bestemmelse som de guddommelige hvite mænd. "

Camilla: 
We were really proud. It wasn't until I got older that I understood what it meant ...

Marit:
Så Amundsen var ikke den eneste som tok med seg urfolk hjem fra ekspedisjon?

Anders:
Nei, det finnes flere eksempler på polarhelter som tok med seg inuitter hjem på denne tida. Og Amundsen hadde også tenkt denne tanken før, blant annet da han seilte gjennom Nordvestpassasjen 20 år tidligere. 

Marit:
Men var det vanlig at man anså de som familie og bodde med sammen dem?

Anders:
Nei, det er jo det spesielle her. Ofte ble de vist fram som attraksjoner, mens her virker det som om Amundsen i større grad tok de inn i privatlivet sitt. Og uttalelsen om at de var et eksperiment virker brutal og lite emosjonell. Men senere i samme intervju følger han opp:

Jonas (sitat fra Amundsen):

–" Jeg skulle ønske nogen av de kloke menneskene her hjemme hadde været en vinter paa Alaska- eller Sibiriakysten i storm og kulde, saa forstod de kanske, hvorfor jeg tok barna til mig og hvorfor jeg saa nødig sender dem tilbake igjen. (…)

Marit:
Men jentenes store reise gjenstod. Tilbake til Sibir.  

Anders: 
Vi veit ikke hva jentene mente om at de igjen måtte bryte opp og flytte.

Men i noen aviser blir det sagt at jentene drar av eget ønske.

Marit:
Det høres litt rart ut. For det virker jo ikke helt som at de styrte over sine egne liv.

Marit:
4. desember 1924, går jentene om bord på skipet som skal frakte dem nordover, først til Antwerpen, deretter om bord på M/S «Tonking» til San Fransisco. Der ble de innlosjert på et barnehjem, men de mistrives og flyttet hjem til en norskamerikansk skipper og hans familie. Flere ganger flyttet de rundt og uten pass og id-papirer var det vanskelig å komme videre.

 Til slutt ble de satt på en båt til Nome i Alaska. Her møter de en norsk journalist, og får sendt brev. Et av brevene er til Malfred. Roald Amundsens svigerinne, som jentene kalte Tante: 

Jentebarn:
"Kjære onkel og tante jeg har det gåt jeg vil kome til dere igjen mange kysser til dere alle Nita."

Anders:
Etter en lang reise, på nesten ett år, ender de opp tilbake til Camilla sin familie, som også tar til seg Nita. Men orholdene er langt fra det de ar forlatt. 

Camilla: What a culture shock that must have been.

Marit:
Niesen til Camilla, Camilla Thorogood, beskriver det som et kultursjokk for jentene å returnere hjem.  

Camilla:
It must have been difficult to go back to nothing.

Anders:
Vinteren er kald og familien er på flyttefot. Over Beringstredet til Nome. Og derifra skriver Charles Carpendale et brev til Amundsen. 

"Camilla sa du hadde gitt henn beskjed om å holde samme med Nita. Siden jeg ikke hørte ett ord fra deg, beholdt jeg Nita hos meg siden jeg tror du ville ønsket det og det ikke var annet å gjøre …"

"… Barnet er det fineste jeg noen gang har kjent, hun blir elsket av alle hun kommer i kontakt med. Hva forlanger du egentlig av henne? Folk sier du har forandret deg, men jeg liker å huske den Amundsen som jeg kjente på Øst-Kapp og kommer aldri til å tro før du skriver det definitivt til meg at etter å ha lært lille Nita den hvite mannens skikker, å spise maten hans og alt det andre, så mente dy nen gang at jeg skulle forlate henne, returnere henne til eksemet og sulten". 

Marit:
Vi vet ikke om Amundsen noen gang svarte. Men vi vet de møttes igjen, Samme år, i 1926, blir Camilla og Nita flyttet til det skandinaviske miljøet, utenfor Seattle.  Og det er der det siste møte mellom Amundsen og jentene skjer. 

Anders:
Våren 1927 er Amundsen på reise i Amerika, da får han høre at jentene befinner seg i Poulsbo.  Med avisene på plass blir Amundsen fotografert med Nita og Camilla for siste gang.

Det blir siste gang de sees. Det finnes et fotografi fra seansen. 

Marit:
 På bildet står Camilla til venstre, Nita til høye og Amundsen i midten. Ingen av de smiler. 

Anders:
Amundsen har en arm i lomma og en på ryggen. Fotografiet virker oppstilt. Relasjonen fremmed. 

Marit:
Det ser jo rett og slett ganske kleint ut. 

Anders:
Men vi vet Nita har spart på dette bildet. Det ble funnet blant hennes etterlatte papirer. 

Marit:
Anders, hva skjedde videre med Nita og Camilla? 

Anders:
Enkelte kilder hevder at det ble gjort en avtale at Nita skulle komme tilbake til Norge og Uranienborg i 1928, men det ble aldri realisert, da Amundsen dro ut og forsvant under sin siste ekspedisjon den sommeren. 

Jentene forble nære venner livet ut og begge slo seg ned utenfor Vancouver i Canada. 

Marit:
I 1943 blir Kakonita intervjuet av en avis i Canada, under bildet av henne står navnet Nita Amundsen. Hun fortalte om oppveksten, reisen til Norge og om Amundsen. Til slutt blir hun spurt om hun tror Amundsen ennå er i live. Hun svarte: "Jeg pleide å tenke det, og at jeg fikk se han igjen. men jeg tror ikke han er i live." 

Ingen av jentene reiser noen gang tilbake til Norge. Og forvalter minnene og historien fra Norge på hver sin måte.

Nita samlet og sparte på bilder og utklipp om Amundsen.

Camilla:
In the obituary it talked about the "arctic flower"

Marit:
Camilla snakket sjelden om det. Hun hadde bare ett bilde fremme, som sto oppå TV’en sin. Det der de red på elefanten i dyrehagen i Seattle, fremme.  

Camilla:
It was the only photo she had in her house.

Marit:
De døde begge to i 1974. På Nita sin gravstein ble det inngravert Adopted daughter of Capt. Roald Amundsen.

Marit:
Du har hørt en podkast av MiA – Museene i Akershus. Har du lyst på flere historier om Amundsen, menneskene rundt han og hjemmet hans? Følg Roald Amundsens hjem på Facebook og Instagram.

I denne episoden har du hørt musikk. Sitatene fra Roald Amundsen ble lest av Jonas Nordby.